Massive Attack spilte på Øya onsdag kveld. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
Massive Attack spilte på Øya onsdag kveld. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Blir det for mye av det gamle på Øya?

Gikk rett i retrofella med 90-tallsheltene Massive Attack.

Meninger

Tidligere i sommer møtte 5000 nostalgiske sjeler opp i Kristiansand for å mimre om Quartfestivalens glansdager og feire 25-årsjubileum. Det var 5000 for få, med LCD Soundsystem, Underworld, Leftfield, Mercury Rev og Bob Hund på plakaten endte det i konkurs.

Det var etter å ha bivånet Massive Attacks lett kranglevorne sett i amfiet i Tøyenparken sent onsdag kveld at man begynte å kjenne på følelsen at de egentlig ikke hørte hjemme her. At de heller burde vært mimremat i Kristiansand – det er liksom den æraen de tilhører.

«Massive Attack-konserten synliggjorde at Øya har et begynnende retroproblem. Er det klokt å prioritere de gamle framfor de unge?», spurte Dagbladets kulturredaktør Sigrid Hvidsten i sin anmeldelse. For henne var Massive Attack retrobandet over alle retrobandene Øya har hatt, men hun satt igjen med følelsen at de var akutt irrelevante. I motsetning til for eksempel franske M83, som med sitt laserglinsende og sjangeroverskridende sanseangrep og intense pop/rock/rave/house-fest i Sirkus-teltet framsto med en helt annen «her og nå»-faktor. De kunne blitt et fantastisk skue ute i amfiet foran 15.000 mennesker, men det hadde vært mer vågalt: Det er færre gråhårede +/- 40-åringer med barnevakt som har noe intenst forhold til en 200-millioners strømmehit som «Midnight City», og vesentlig flere i samme segment som spilte i hjel «Blue Lines» eller «Mezzanine» på 90-tallet. Men det betyr ikke automatisk at det blir en bedre festivalopplevelse.

Øyas bookingprofil får stort sett verbale skulderklapp, og er en av grunnene til at festivalpassene stort sett blir umiddelbart utsolgt i det de legges ut for salg mer enn et halvt år i forveien. Ofte treffer de retroblink, vi minnes med glede gjenforente band fra indierockens 90-tall som Pavement, My Bloody Valentine og Slowdive - den årvisse shoegaze-gjenforeningen kommer for eksempel med engelske Lush i Sirkus-teltet fredag ettermiddag. Mange av oss har fått anledning til å se band vi var for unge til å få med oss i deres opprinnelige samtid.

Men er det tilløp til retrooverslag? Er retro blitt en hovedvei for Øya, mer enn å utgjøre morsomme programavstikkere? Blir det litt for safe? Allerede i fjor så vi tegn til retroslitasje - Nile Rodgers’ musikalske revy med Chic-katalogen og andre funk- og pophits var på en måte riktig i timingen (hans rolle som inspirator og gitarist på Daft Punks «Get Lucky»), men showet hadde også noe sedat over seg som føltes feil på en festival som smykker seg med en viss trendfølsomhet. «Verdens kuleste bryllupsband», som det het i Sandeep Singhs backhand-kompliment i anmeldelsen her i Dagbladet.

I morgen venter New Order (heldigvis i Sirkus-teltet og ikke på hovedscenen), lørdag Grace Jones (68 år gammel supervikar for Haim), og i kveld er det PJ Harvey som fylte amfiet i beste sendetid i Tøyenparken. For mange er PJ Harvey også en 90-tallsartist, men hun er i det minste relevant også i dag, hun lager gode plater med politiske sanntidsperspektiver og forsvarer sin plass i øverste sjikt av rockens samtid. Det er mye mer enn vi kan si om Massive Attack.