«Blir det ikke deilig med en skikkelig a-ha-pause nå?»

Har melket avskjeden i godt over et år.

LANGT FARVEL: a-ha i aksjon på en av sine 13 norgeskonserter det siste året, på Ullevaal stadion tidligere i høst.Foto: Bjørn Langsem/DAGBLADET
LANGT FARVEL: a-ha i aksjon på en av sine 13 norgeskonserter det siste året, på Ullevaal stadion tidligere i høst.Foto: Bjørn Langsem/DAGBLADETVis mer

SELVSAGT ER DET EN milepæl i norsk musikkhistorie når a-ha gir seg.

Selvsagt blir vi en attraksjon fattigere.

Selvsagt er a-ha i sin fulle rett til å si farvel med et stort smell - noe annet ville egentlig vært en skam for et band som har båret sine oppblåste egoer med en slags yrkesstolthet.

Og selvsagt er det flott at gruppa iscenesetter sine siste krampetrekninger foran fire utsolgte kvelder på rad i Oslo Spektrum denne uka. Jeg håper av hele mitt hjerte at det blir helt magisk, for dem og for oss.

MEN JEG KAN IKKE garantere tårer. Jeg klarer ikke å bli spesielt trist.

Jeg klarer ikke å mobilisere den helt store emo-reaksjonen.

Kanskje fordi denne avskjeden har pågått i over et år nå, og er blitt melket med så stor forretningskløkt og så stor grad av selvopphøyende iscenesettelse at det i grunnen er nok nå.

INGEN SKAL KOMME og si at vi ikke aktivt er blitt invitert inn i denne langvarige «sorgprosessen».

A-ha har spilt ni konserter i Norge, fire av dem i Oslo, siden bandet slapp nyheten om sin virksomhetsnedleggelse 15. oktober i fjor.

Et annonseringstidspunkt som kom rett etter at man med stor grad av sikkerhet kunne konstatere at «Foot Of The Mountain»-albumet hadde floppet på det britiske og det amerikanske markedet.

Et annonseringstidspunkt som også gjorde den nært forestående «Foot Of The Mountain»-turneen til en slags oppvarmingsrunde på veien mot graven.

Det var da også umulig å se og høre a-ha under turneens åpningskonsert i tyske Köln eller i Oslo Spektrum ei uke seinere uten å se og høre et band som var mest opptatt av å pleie sitt ettermæle, heller enn å promotere sin nye plate.

AT A-HA GIR SEG, ER omtrent like trist for norsk popmusikk som det var for norsk alpinsport den dagen Kjetil André Aamodt og Lasse Kjus la opp.

Ikke veldig trist, med andre ord.

Vi blir en attraksjon og en nasjonal stolthet fattigere, men sånn er livet. Ingen karrierer varer evig, særlig ikke i idrett, men strengt tatt heller ikke i popmusikken.

A-HA HAR MER ELLER MINDRE gitt seg før, de hadde en platepause på over sju år mellom «Memorial Beach» (1993) og «Minor Earth, Major Sky» (2000), og nøt godt av et slags comebackmomentum, særlig i livemarkedet, langt ut på 2000-tallet.

En ny fem eller ti år lang pause vil gjøre underverker med markedsverdien, ikke bare i bookingbransjen, men også hos et publikum som det siste året har opplevd et marked som er blitt oversvømt av muligheter til a-ha-opplevelser:

Nytt album, ny samleplate, en helt ny single, deluxe-utgivelser av de to første platene, Jan Omdahls a-ha-biografi i oppdatert utgave og totalt 13 konserter i Norge på like mange måneder.

DU MÅ GJERNE BLI VEMODIG, gjerne la den potente kombinasjonen av nostalgi og begeistring fylle deg med den like potente kombinasjonen av jubel og sorg.

Hopp litt ekstra opp og ned til «Take On Me», for gamle dagers skyld, enten du skal i Spektrum i kveld, på torsdag eller fredag, eller om du har vært så heldig å få billett til den aller siste valsen på lørdag.

Men ærlig talt: Blir det ikke egentlig deilig med en skikkelig a-ha-pause nå?