SKYHØYT NIVÅ: Matthew McConaughey og Woody Harrelson spiller to politidetektiver som tilbringer 17 år på å spore opp en seriemorder i Louisiana i «True Detective». FOTO: HBO
SKYHØYT NIVÅ: Matthew McConaughey og Woody Harrelson spiller to politidetektiver som tilbringer 17 år på å spore opp en seriemorder i Louisiana i «True Detective». FOTO: HBOVis mer

Blir dette den beste tv-serien i 2014?

Vi har sett «True Detective», her er våre første tanker.

(Filtermagasin.no): Vi har allerede fått en god start på det nye tv-året. NRK-serien «Mammon» har — til tross for variert mottakelse — gitt oss en tv-faglig debattinngang på 2014, mens «Sherlock» har rukket å pirre cliffhanger-nervene våre.

For mange er dette likevel bare for oppvarming å regne. 13. januar er det nemlig norsk premiere på HBO-serien «True Detective», som vi nylig trakk fram som en av de mest lovende nye tv-seriene i 2014.
Etter å ha sett første episode av serien er troen på at den kan leve opp til forhåndshypen (og de foreløpige full pott-anmeldelsene) absolutt til stede.

Her er fem tanker om «True Detective», basert på førsteepisoden:  

1. En lite dynamisk duo I virkeligheten er Matthew McConaughey og Woody Harrelson bestekompiser, og vi har få problemer med å forestille oss hvor god stemningen kan bli når de henger ut sammen.

Som politimennene Rustin Cohle (McConaughey) og Martin Hart (Harrelson) i «True Detective» er imidlertid tonen dem imellom en litt annen. Serien er på kløktig vis fortalt over to tidsepoker, 17 år imellom. Det hele starter i 2012, der en temmelig forsoffen Cohle blir avhørt av to striglede og hemmelighetsfulle Louisiana-politifolk.

Det er åpenbart at han ikke har jobbet med lovforvaltning på en god stund: Til tross for innstendige anmodninger om å la være, tenner han demonstrativt en sigg inne på avhørsrommet. Etterhvert kommer også en sixpack med Lone Star-øl på bordet — det er tross alt ukas drikkedag og ingenting, selv ikke et avhør, kan komme mellom ham og ølen hans.

2012-versjonen av Hart er derimot pent kledd i dress, har åpenbart mer skikk på livet sitt, og blir garantert trodd når han bedyrer at han ikke har pratet med Cohle på ti år. Hva som har skjedd dem imellom sies det ikke noe om. Ennå.

Karrierekometen McConaughey gikk rett fra rollen som aidssyk hustler i «Dallas Buyers Club» til innspillingen av «True Detective», noe som kan forklare hans (helt fantastiske!) nervøse, slitne, og lett utmagrede framtoning i serien.

Med et såpass bra samspill de to imellom, er det nesten synd at vi bare får åtte episoder med McConaughey og Harrelson. Neste sesong av serien, omtalt som en antologi, vil nemlig by på en helt ny historie med helt nye folk.  

2. Stille før stormen Til tross for 2012-starten i avhørsrommene, utspiller mesteparten av førsteepisoden seg i 1995, der Cohle og Hart teamer opp for en bestialsk drapssak.

En ung og svært død kvinne blir funnet under et tre midt ute på et jorde. På hodet har hun et hjortegevir, på kroppen har hun noen merkelige skriblerier og rundt henne henger noen pinnefigurer som ytterligere understreker de rituelle overtonene.

Dermed er premisset satt, og de to kan gå i gang med den innledende fasen av etterforskningen. Vi blir invitert dypt inn i de mer uslepne delene av USAs sørstatslandskap, men enda viktigere: Vi blir kjent med de to vidt forskjellige hovedpersonene mens de blir kjent med hverandre. Heldigvis tar det aldri helt av, førsteepisoden forløper i et rolig tempo der dialog, handling, scenografi, kameraføring og lyd virkelig får jobbe sammen på en så virkningsfull og stemningssettende måte at alt annet utenfor skjermen blir uviktig.

Mot slutten kommer også en lovnad om høyere tempo etterhvert — det er liten tvil om at reisen videre vil bli røff.  

3. Mysterier i flere lag Vi sitter igjen med mange spørsmål etter førsteepisoden, heldigvis. De mest åpenbare er hvor det skar seg mellom Cohle og Hart, og hvem som drepte den unge jenta (og hvorfor).

I 2012-samtalene antydes dessuten at gjerningsmannen ble tatt i sin tid. Uten å gå i detaljer, kan vi si så mye som at det er en god grunn til at de to eks-politimennene blir innkalt til avhør — blir de nødt til å begynne å prate sammen igjen?

Det ligger mye annet og lurer her, både i det personlige og i det overordnede mysteriet. Når vi attpåtil får følge historien via to hovedpersoner gjennom to tidsepoker, aner vi mye elegant historietråkling utover våren.

Vi skal ikke grave for dypt her — vi kan heller ta opp tråden når vi alle har sett mer av serien, og forhåpentlig fått svar på noen av spørsmålene.  

4. Høy kvalitet fra et uventet hjørne Serieskaper Nic Pizzolatto er et relativt ubeskrevet blad for de fleste, men det er det snart slutt på. Til tross for at CVen hans «bare» består av to episoder av «The Killing» (den amerikanske gjenskapingen av danske «Forbrytelsen»), én roman og én novellesamling, fikk han grønt lys av HBO til å skrive og produsere en tv-serie med to filmstjerner fra øverste hylle. Helt alene.

På spørsmål om hvordan dette kunne skje, har Pizzolatto i et intervju med Times-Picayune fortalt at han først fikk McConaughey med på laget, derfra var ikke veien lang til kompisen Harrelson. Med de to skuespillerne ombord var det brått lettere å få tv-kanalene med på en budkrig — som HBO vant.

Da gjensto bare å skrive de 500 manussidene han hadde lovet alle å levere, en prosess han sammenlikner med å «lande en hval». Men for en hval!

Bare i første episode er det noen replikkvekslinger som går utenpå det meste annet vi har sett på tv (eller film, for den saks skyld) på lang tid. En tilsynelatende uskyldig samtale i bilen går raskt rett i kjernen på meningen med livet — ikke den typen smalltalk som Woodys rollefigur helt forventer eller har tålmodighet til.  

5. Southern noir Ganske befriende å oppleve ekte sørstatsskuespillere i de ekte sørstatene igjen, og ikke bare briter som hviskekrangler blant zombier og slikt.

Både McConaughey (nylig sett i sørstatsfilmer som «Mud», «Bernie» og «Killer Joe») og Harrelson er ekte Texas-gutter, og serieskaper Pizzolatto kjenner områdene som sine egne bukselommer. Her spiller det grønne og grumsete landskapet i Louisiana en sentral rolle, det hele fanget opp på god, gammeldags 35mm-film.

Resultatet er skittenvakkert, skummelt og fascinerende. Godt mulig har arbeidet på «The Killing» gitt Pizzolatto førstehånds kjennskap til våre hjemlige scandinavian noir-grep, og kanskje har han latt seg inspirere av visse elementer.

Men basert på inntrykket etter første «True Detective»-episode, hadde det ikke vært så aller verst med en liten touch av southern noir her oppe i nord heller.

«True Detective» har norgespremiere 13. januar på C More og HBO Nordic.

Denne saken ble opprinnelig publisert på film- og tv-bloggen Filter.