Blir euroen en tvangstrøye?

«Avgivelsen av økonomisk suverenitet til sentralbanken, som fastsetter et felles rentenivå for alle eurolandene, vil umuliggjøre en rentepolitikk tilpasset forholdene i de enkelte land.»

Fellesvalutaen euro ble innført i 1999, men egne sedler og mynter kom først fra siste årsskifte. Media har i det siste gitt inntrykk av at innføringen av fellesvalutaen euro for 12 av de 15 EU-land har blitt en stor suksess. Suksessen har bestått i at omvekslingen fra de gamle valutaene til euro har gått ganske smertefritt, og at euro nå er enerådende i de tolv land. Denne omvekslingssuksessen har vært blåst opp i media, mens vi har fått høre lite eller intet om de konsekvenser innføringen av euro på lengre sikt kan få for sysselsetting og økonomisk framgang. Det avgjørende er jo hvordan økonomienes funksjonsmåte påvirkes av overgangen til en felles valuta. Her finnes både fordeler og ulemper. La oss ta noen fordeler først.

Næringsliv og turister sparer vekslingskostnader ved transaksjoner mellom de tolv land. For næringslivet er nok ikke vinstene så store, da mye av handelen også tidligere ble foretatt i en eller annen felles valuta, tyske mark eller dollar. Men turister vil selvsagt spare både kroner og ergrelser ved å operere i en felles valuta.

Risiko for valutakursendringer mellom europartnerne blir borte for næringslivet. Det har imidlertid vist seg at det vanligvis ikke er noen stor ulempe for næringslivet å operere i et system med flytende valutakurser, bl.a. fordi det finnes forsikringsordninger som demper kursrisikoen. Valutakursen overfor valutaer utenfor euroland, som dollar og norske kroner, har variert sterkt siden euroen ble innført, og vil kunne fortsette å variere sterkt. Valuta-spekulasjon og næringslivets behov for å sikre seg mot valutakurssvingninger er altså ikke blitt helt borte.

Ett av argumentene for innføring av den felles valutaen er at det ville gjøre det lettere å jamføre priser mellom land. Det kan neppe tillegges særlig betydning, da de fleste lett kan regne om fra egen valuta til en utenlandsk valuta. Den antatt økte prisgjennomsiktighet skulle føre til skarpere konkurranse og dermed til utjevning av prisforskjeller. Dette kan ikke helt utelukkes, og en vil nok kunne finne eksempler på varer som tidligere hadde forskjellig pris, men som nå får felles pris i alle euroland. Men den meget kjente amerikanske økonom Rudiger Dornbusch har påpekt at det er ingen grunn til å tro at det skulle bli samme pris på de fleste varer og tjenester i eksempelvis Portugal og Finland. USA har hatt felles valuta i 100 år, men det er fortsatt store prisforskjeller mellom delstatene på svært mange varer og tjenester.

Eurolandene får et felles rentenivå, bestemt av den felles sentralbank. At dette rentenivået fastlegges på en lite demokratisk måte skal vi la ligge her. At rentefastsettelsen nesten utelukkende skjer ut fra hensyn til inflasjonsutsiktene, mens virkninger på arbeidsledighet, inntektsfordeling osv. tillegges meget liten vekt, skal jeg heller ikke utdype her.

Rentenivået vil nok være tilpasset den økonomiske situasjon i de sentrale euroland, med særlig vekt på inflasjonen. Enkelte euroland kan imidlertid ha en økonomisk utvikling som avviker fra utviklingen i de sentrale land. Eksempelvis vil et land som har høy ledighet, trenge en lav rente for å stimulere forbruk og investeringer, mens et land med ekstra høy inflasjon vil ha behov for en høy rente for å bremse prisstigningen. Avgivelsen av økonomisk suverenitet til sentralbanken, som fastsetter et felles rentenivå for alle eurolandene, vil umuliggjøre en rentepolitikk tilpasset forholdene i de enkelte land.

Enkelte euroland kan nok fungere bra med en felles rente, fordi deres økonomier varierer omtrent i takt i gode og dårlige tider. Andre land, som har en avvikende næringsstruktur, kan komme dårlig ut, og risikerer perioder med høy arbeidsledighet.

Tapet av nasjonal penge- og rentepolitikk blir særlig alvorlig fordi den såkalte stabilitetspakten dessuten begrenser landenes muligheter for å påvirke sin egen økonomi via budsjettpolitikken. Dette kan etter hvert bli meget konfliktskapende. EU-organene har nylig blandet seg inn i Tysklands budsjettpolitikk, i en situasjon da landet har store budsjettunderskudd, bl.a. på grunn av store offentlige utgifter i en situasjon med meget høy arbeidsledighet. Hensikten med EUs innblanding i de enkelte lands budsjettpolitikk er nok å hindre at en såkalt ekspansiv budsjettpolitikk i ett land skal skape inflasjonspress, som kan forplante seg over landegrensene, men innblandingen kan være meget uheldig ut fra hensynet til bekjempelse av arbeidsledigheten. Tiltakene for å harmonisere, dvs «ensrette», skatter og avgifter vil virke i samme retning ved at de enkelte land mister muligheter til å påvirke sin egen økonomi gjennom skattesystemet. Til dette kommer at EUs omfattende system av forordninger og direktiver også innsnevrer landenes muligheter for å føre en selvstendig politikk tilpasset forholdene i de enkelte land. Samlet sett er det fare for at det etter hvert vil vise seg at tapet av muligheter for å tilpasse den økonomiske politikken i de enkelte land til landets egen økonomiske utvikling vil virke som en tvangstrøye og medføre uheldige konsekvenser for arbeidsledighet og økonomisk utvikling, som setter de ovennevnte fordeler med en felles valuta i skyggen.

Før euro ble innført, ble det sagt at euro skulle bli en sterk valuta, dvs. en valuta som over tid skulle stige i verdi i forhold til andre valutaer. Fra den ble innført har den imidlertid sunket betydelig i verdi i forhold til bl.a. US dollar, fra ca. 1,17 dollar pr. euro til 0,80- 0,90 dollar pr. euro i den senere tid. Den har også falt sterkt i forhold til i norske kroner. En euro kostet ca. 8,70 kroner da valutaen ble innført, mens prisen nå er godt under 8 kroner. Noen har tjent, mens andre har tapt på denne sterke ustabiliteten. Fallet i euroens verdi har vært en ulempe for dem som har plassert sine midler i euro, mens eksportnæringene i eurolandene har blitt mer konkurransedyktige takket være den svekkede valutaen. En kan faktisk si at eksportørene har tjent på at EU ikke har lykkes med sine planer om å ha en sterk valuta. Motstykket til dette er at andre land har fått svekket konkurranseevne i eurolandene. Den svekkede euro gir fordeler for norske og amerikanske turister på reise i euroland, mens eurolandenes egne innbyggere må bære økte kostnader ved reiser ut av euroområdet.

Det langvarige fallet i euroens verdi har nok vært selvforsterkende, da pengeplasserere naturlig nok passer seg for å plassere i et synkende skip. Etter hvert som euroen blir bedre etablert som handelsvaluta, kan det imidlertid tenkes at markedskreftene vil bidra til å snu tendensene til synkende euroverdi. Men eurofallet er et vitnesbyrd om at EU-systemet, med fri flyt av kapital over landegrensene og stadig færre styrespaker for myndighetene, har medført at intensjonene om en sterk valuta ikke har latt seg realisere.