OLE ROBERT SUNDE-VARIASJONER: Siden den litterære debuten med diktsamlingen «Hakk i hæl» i 1982 har Ole Robert Sunde vekselvis forvirret, irritert og besnæret sine lesere og kritikere. Hans bokhylle har om mulig bare vokst, lyden av cembalo i bakgrunnen har vedvart. 
Foto: Lars Eivind Bones
OLE ROBERT SUNDE-VARIASJONER: Siden den litterære debuten med diktsamlingen «Hakk i hæl» i 1982 har Ole Robert Sunde vekselvis forvirret, irritert og besnæret sine lesere og kritikere. Hans bokhylle har om mulig bare vokst, lyden av cembalo i bakgrunnen har vedvart. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Blir litt mer som Saabye

Om ikke genierklærte Ole Robert Sunde i dag selger flere bøker, blir han i alle fall mer lest.

||| (Dagbladet.no): Siste torsdag i mars slapp litteraturtidsskriftet Vinduet årets første og hittil sist utkomne nummer. Nummeret var en temautgave om den avdøde tyske eksilforfatteren W.G. Sebald (1944-2001), og anledningen ble markert med en paneldebatt i Hamsun-salen hos Vinduets forlag Gyldendal i Oslo. Panelet, som ble moderert av temaredaktør Olaf Haagensen og besto av Sebalds norske oversetter Geir Pollen, arkitekturhistoriker Mari Lending og germanist Helge Jordheim, leverte en smittende entusiastisk og blendende rapsodisk innføring i Sebalds forfatterskap - hans bearbeiding av det tyske traumet, for å nevne noe, hans interesse for europeisk jernbanehistorie, hans overrumplende, karakteristisk sebaldske tankesprang.

En dag kommer du, jeg lover, til å hevde at du var der.

Men det aller mest fascinerende skjedde faktisk etter selve debatten. Da temaredaktør Haagensen åpnet for spørsmål fra salen, begynte nemlig ikke paneldeltakerne, som erfaring tilsier, å speide lett panisk etter hevede hender, men fikserte i stedet blikkene mot midten av en av de øvre benkeradene. Der satt Ole Robert Sunde (57) - en annen forfatter kjent for sine sprenglærde, gispende tankerekker, en annen forfatter teknisk sett i eksil (han er født i Kristiansand, men bor i dag på Bislett i Oslo).

Og med ett var det som å bli hensatt til en doktorgradsdisputas: Kandidatene hadde sagt sitt, nå var det over til førsteopponenten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

GENIERKLERT: Ole Robert Sunde. Foto: SCANPIX
GENIERKLERT: Ole Robert Sunde. Foto: SCANPIX Vis mer

Ole Robert Sunde innledet med å påpeke at W.G. Sebald i foredraget «Et forsøk på restitusjon» (som tidligere denne kvelden hadde blitt lest opp av Geir Pollen) siterte en annen berømt eksilert tysker, 1800-tallspoeten Friedrich Hölderlin. Men da Hölderlin nedskrev det aktuelle sitatet, fortsatte Sunde, var han over 80 år og, som vi alle vet, fullstendig sinnssyk. Så hvorfor, undret Sunde, insisterer Sebald på å trekke inn en Hölderlin på sitt galeste? Prøver han å fortelle oss noe?

Ved enden av bordet rev germanist Helge Jordheim seg noen ganger i fullskjegget, før han svakt hoderystende svarte at det vet vi sannelig ikke.

Ole Robert Sunde lente seg stille tilbake. Alt som manglet, var at han sa «Dixi», som romerne i «Asterix & Co» gjør etter at de har talt (og som betyr: «Jeg har talt»).

Denne kvelden var på ingen måte første gang Ole Robert Sunde har hatt sitt publikums fulle oppmerksomhet.

Det har bare ikke pleid å være spesielt stort, det publikumet.

For sine hittil 16 utgivelser - romaner, diktsamlinger, essay, prosatekster, en poetikk - har han både mottatt Gyldendal-prisen, blitt viet en masteroppgave i allmenn litteraturvitenskap, kultivert en trofast leserkrets og av sin kone blitt anklaget for «sofomani», som betyr «overdrevne tanker om egen storhet». Likevel er det nok enkelte, for eksempel jeg, som mest har forbundet ham med en vel omstendelig setningsbygning, en uhemmet (og til dels ugrammatisk) semikolonbruk og en nesten parodisk raffinert assosiasjonsevne - det skal ikke så mye til for at synet av løvets flukt fra treet minner ham om en fuge av Bach.

Enkelte har nok derfor til og med nesten vært på linje med tidligere kulturminister Trond Giske, som i et intervju med gratisavisa Natt & Dag ble spurt ut om Sundes forfatterskap.

«Jeg er ikke noen tilhenger av den 'jo mindre publikum, jo større kunst'-tankegangen», begynte Giske. «Mange forfattere har skrevet en god del bøker før de kan komme opp på nivået til Lars Saabye Christensen. Han solgte jo ingenting i begynnelsen, han, heller.»

NY SUNDE-BOK: Hvert sjuende år, historisk sett, utgir Ole Robert Sunde en prosasamling hvor han studerer og litterariserer små objekter, kuriosa og hverdagshendelser på sitt karakteristiske vis. I 1986 kom «Alle verdens småting», i 1993 «Løsøre», for noen uker siden «Selvomsorg». Utvalgte kapittelnavn: «En punktert sykkel», «Urmakerokular», «Den spede lyden av en cembalo», «Med ett tenker jeg på sandkorn i et timeglass». Foto: SCANPIX
NY SUNDE-BOK: Hvert sjuende år, historisk sett, utgir Ole Robert Sunde en prosasamling hvor han studerer og litterariserer små objekter, kuriosa og hverdagshendelser på sitt karakteristiske vis. I 1986 kom «Alle verdens småting», i 1993 «Løsøre», for noen uker siden «Selvomsorg». Utvalgte kapittelnavn: «En punktert sykkel», «Urmakerokular», «Den spede lyden av en cembalo», «Med ett tenker jeg på sandkorn i et timeglass». Foto: SCANPIX Vis mer

Om Ole Robert Sunde i dag ikke selger flere bøker enn før, er han definitivt mer lest. Etter en kort periode å ha tilhørt Natt & Dag-redaksjonen (hans første artikkel handlet om Bach), har han under Audun Vingers redaktørskap i Vinduet fungert som tidsskriftets husessayist, og skrevet om både «The Wire»-karakteren Omar, Herman Melvilles «Moby-Dick» og kunsten å røyke sigaretter. Stilen er fortsatt umiskjennelig sundesk - Omars hodeform er «dolikokefal», Herman Melville er karakterisert ved sin «akribi», en sigarettrøyker er «fripostig, kaptatorisk, bevågen» - men det blir stadig vanskeligere å være enig med Aftenposten-anmelderen som i anledning hans første essaysamling «4. person entall» (1990), argumenterte at «dersom Sundes bok er en samling essay, er det min mening at essayistikk av i dag er en type selvoppløsende beskjeftigelse som fjerner seg fra den øvrige litteraturhistorie ved sin manglende tro på at det å skrive i det hele tatt er mulig.»

Dyrkingen av Ole Robert Sunde kulminerer i Cappelen Damms nettopp utgitte essayantologi «Første forsøk», hvor forfatteren og Dag og Tid-journalisten Agnes Ravatn skriver om sitt forsøk på å gå i lære hos ham. «På dei fleste andre kunstfelt, så som innanfor musikk og målarkunst, har ein gjerne ein meister, og denne meisteren har elevar. I litteraturen har ein berre seg sjølv», beklager Ravatn, og inviterer seg derfor hjem til «landets mest forfattete forfattar», som hun kaller ham.

Mentorordningen starter mandag morgen med at Ravatn og Sunde sitter på arbeidsværelset hans og i stillhet lytter til P2-programmet «Fra Mozart til Madonna». Etter hvert som «Sånn er livet» tar over, bytter han kanal til Alltid Klassisk. Da klokka blir tolv, foreslår han å gå en tur («etter å ha samtalt med min redaktør, forklarer han i «Kalypso» i 2006, «hadde jeg begynt å gå turer for at det skulle avholde meg fra å skrive lange setninger»). Under turen kommer de først over en bokhandel. Fra tilbudshylla utenfor anbefaler Sunde å kjøpe den tysk-jødiske filologen Erich Auerbachs teoriverk «Mimemis» (skrevet, slik det har seg, i eksil). Deretter støter Sunde på oversettervennen Per Qvale, som han forteller en vits han før lunsj testet på Ravatn: «Vet du hva det nye stykket til Jon Fosse heter?» lyder vitsen. «Det heter 'Nokon kjem til å sovne'.»

Og der har du Ole Robert Sunde akkurat nå: Klassisk musikk nytes fortsatt i stillhet, men resten av tiden har han et ubendig ønske om å kommunisere. Eller som han nylig sa til nyhetsmagasinet Ny Tid, i anledning sin nye prosasamling «Selvomsorg»: «Den halvfascistiske språkterroren når det gjelder normalprosaens mal, synes jeg er kvalmende.» For så å legge til: «Jeg er inne i en fase nå der jeg forsøker å skrive enklere og enklere. Det er en utfordring å skrive enkelt.»

ORDFORKLARINGER: «Dolikokefal», som Ole Robert Sunde beskriver «The Wire»s Omar Little som i Vinduet 4/2008, betyr «langskallet». «Akribi», som han tillegger Herman Melville for, kommer av gresk akribeia og betyr nøyaktighet eller eksakthet. «Fripostig» betyr frimodig eller freidig, «kaptatorisk» betyr underfundig, «bevågen» - et yndet uttrykk hos Ibsen — betyr imøtekommende eller oppmerksom. Foto: HBO
ORDFORKLARINGER: «Dolikokefal», som Ole Robert Sunde beskriver «The Wire»s Omar Little som i Vinduet 4/2008, betyr «langskallet». «Akribi», som han tillegger Herman Melville for, kommer av gresk akribeia og betyr nøyaktighet eller eksakthet. «Fripostig» betyr frimodig eller freidig, «kaptatorisk» betyr underfundig, «bevågen» - et yndet uttrykk hos Ibsen — betyr imøtekommende eller oppmerksom. Foto: HBO Vis mer

Så det eneste som mangler, er i grunn at Ole Robert Sunde blir tatt ut på forfatterlandslaget i fotball.