GRUNN TIL SKEPSIS: «Når forskere verden over løfter på hver minste stein på jakt etter ny innsikt, vil mye av det man finner skyldes tilfeldigheter eller misforståelser», skriver kronikkforfatteren. Han mener at forskningen på sammenhengen mellom hasjbruk og IQ-reduksjon er mangelfull. Foto: Roberto Schimdt / AFP / NTB Scanpix
GRUNN TIL SKEPSIS: «Når forskere verden over løfter på hver minste stein på jakt etter ny innsikt, vil mye av det man finner skyldes tilfeldigheter eller misforståelser», skriver kronikkforfatteren. Han mener at forskningen på sammenhengen mellom hasjbruk og IQ-reduksjon er mangelfull. Foto: Roberto Schimdt / AFP / NTB ScanpixVis mer

Blir man dum av hasjbruk?

Fra ja til tja.

Cannabis har, som andre rusmidler, farer og negative konsekvenser. Disse jobber mange forskere med å identifisere og tallfeste - i ulike fagfelt og med ulike metoder. Av naturlige årsaker er det vanskelig å finne gode data på bruk - og stort sett sitter vi med såkalt «observasjonelle data»: Vi bestemmer ikke hva folk gjør eller utsettes for, men bruker spørreundersøkelser, administrative dataregistre og liknende til å samle informasjon om det som skjer med dem.

I løpet av en tolvmånedersperiode i 1972- 73 ble alle nyfødte i Dunedin, en Newzealandsk by på størrelse med Drammen, innrullert i et enormt forskningsprosjekt. Gjennom snart førti år har deltakerne fått testet blod, IQ og personlighet, svart på utallige survey-spørsmål, og blitt vurdert av lærere, foreldre, bekjente og forskere. Trolig er dette de best undersøkte menneskene på kloden. Prosjektet har så langt resultert i rundt 1100 artikler, i snitt rundt én per deltaker.

Dette imponerende materialet lå bak forskningen som i fjor høst rapporterte at hasjbruk skader IQ. Gruppert etter hasjbruk viste deg seg at deltakernes IQ over tid (fra alder 13-38) hadde falt mer dess mer cannabis de hadde brukt. Effekten var drevet av dem som begynte i tenårene, og den så ut til å være permanent: De som hadde sluttet for en tid tilbake hadde likevel lavere IQ enn da de var 13 år. Forskerne pekte på en mulig nevrotoksisk effekt av cannabis på voksende hjerner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å sammenlikne ulike gruppers utvikling over tid er en vanlig metode i mange fagfelt, også i mitt. Som alle andre metoder har den svakheter man må passe seg for, og en av de viktige kalles «seleksjonsproblemet»: «Noe» ligger nødvendigvis bak hvem som gjør og utsettes for hva, og dette «noe» kan også ha andre effekter på de utfallene vi måler. Dette er årsaken til at medisinsk forskning bruker «randomiserte kliniske studier». Slike studier fordeler behandlinger tilfeldig mellom deltakerne, nettopp for å sikre at det ikke skal være noen andre systematiske (synlige eller usynlige) forskjeller mellom dem som får og de som ikke får behandling.

Også i studier av effekter hasj måtte ha på IQ er dette en utfordring. Skal forskjellene i IQ-utvikling skyldes hasjbruk må gruppene på andre måter være «like nok» til at vi tror de ville hatt samme IQ-utvikling uten forskjellene i hasjbruk. Samfunnsøkonomer er ofte svært opptatt av slike antakelser, mens andre fagdisipliner kan ha hatt fokus på andre utfordringer. Antakelsen ble i hvert fall lite diskutert i artikkelen, der det heller ikke ble oppgitt tall på hvor like eller ulike gruppene var før de begynte med hasj. Det ble heller ikke vist at gruppene hadde hatt lik IQ-utvikling i perioden frem til ungdomstiden, og som samfunnsøkonom savnet jeg også tabeller som kunne vise hvor stabile effektene var når man tok hensyn til ulike sett med tilleggsvariabler, eller brukte ulike statistiske modeller. Siden vi er ute etter en troverdig effekt, ønsker vi å se at ikke resultatene hopper tilfeldig rundt og bare virker spennende når analysen er skrudd sammen på en helt bestemt måte. Da bør i så fall den valgte analysevarianten begrunnes svært godt.

I et nylig publisert forskningsarbeide peker jeg på disse svakhetene, og viser at de åpner for at andre årsaksforhold kan ligge bak effekten som ble funnet. Tidligere studier om Dunedin-deltakerne har vist at en rekke risikofaktorer (knyttet til selvkontroll, familiebakgrunn, barndom) påvirker hvem som begynner med cannabis i ungdomstiden og hvem som blir avhengige. Hva slags IQ-utvikling ville vi forvente i denne gruppen (uavhengig av cannabisbruk)? Her tok jeg utgangspunkt i en teori om IQ fremsatt av forskerne Flynn og Dickens. De ser på IQ på som en slags muskel. IQ fanger opp tankevaner og evner som vokser og utvikles når vi blir utfordret intellektuelt. IQ inngår videre i et samspill med våre omgivelser: Vår IQ påvirker våre muligheter og interesser, som påvirker hvilke miljø og aktiviteter vi havner i, som igjen påvirker vår IQ. I tillegg spiller risikofaktorene nevnt over inn. De gjør det mindre sannsynlig at vi vil lese på skolen, ta lang utdanning, få intellektuelt krevende jobber og venner. Dermed fører de til at noen havner i «dårligere» miljø enn deres IQ alene ville tilsi, som gjør at IQ´en faller. På toppen av dette tilsier forskning at slike miljøeffekter er særlig sterke for barn fra lavere sosioøkonomiske grupper, siden barn fra gode kår ser ut til å ha oppvekstmiljø som er «gode nok» til at det spiller liten rolle for deres IQ om det blir litt bedre eller litt dårligere.

Uten tilgang til dataene om Dunedin-deltakerne er det selvsagt umulig å vite hvor viktig disse mekanismene er i denne gruppen, men en matematisk modell basert på anslag fra tidligere forskning tyder på at effekten kan vise seg å være betydelig: Bruker vi metodene fra Dunedin-studiet på data fra modellen finner vi ofte «effekter av cannabis» på størrelse med de forskerne rapporterte - selv om modellen kun inneholder mekanismer der cannabis overhodet ikke påvirker IQ.

Da forskningsarbeidet ble publisert ringte journalister og ville vite om jeg nå hadde vist at cannabis ikke skadet IQ. Det har jeg selvsagt ikke. Det jeg har vist er at de opprinnelige forskernes metoder ikke har utelukket alternative forklaringer godt nok. Det kan virke litt sært å skrive en fagartikkel for å få frem det, men i dette tilfellet mener jeg det hadde sin hensikt.

Grunnen er at det er riktig å være skeptisk til nye funn. Når forskere verden over løfter på hver minste stein på jakt etter ny innsikt, vil mye av det man finner skyldes tilfeldigheter eller misforståelser. Interessante funn blir skrevet opp og publisert, mens null-funn blir lagt i en skuff eller forkastet av fagtidsskriftet. Det har blitt anslått at slik publiseringsskjevhet gjør at selv funn basert på store randomiserte kliniske studier vil vise seg å være feil i 15 prosent av tilfellene. Når nye funn baserer seg på utforsking og leting i ikke-eksperimentelle data, sier anslagene at rundt 80 prosent av funn som publiseres vil vise seg å være feil når andre forskere etterprøver dem i nye data. Spesielt utfordrende blir dette når forskere bruker sjeldne, nærmest unike datasett som vanskelig kan gjenskapes andre steder uten store kostnader og mye tid.

Som sagt har jeg (selvsagt) på ingen måte vist at forskerne tar feil - det er godt mulig deres konklusjon vil holde seg. Jeg har heller ikke vist at mine analyser vil gi klare og presise svar med deres data - og at konklusjonen de presenterte ikke var godt nok grunngitt i de analysene og tallene de presenterte. Litt kjedeligere, og noe mer vanskelig å kommunisere til pressen - men sånn er det noen ganger å være forsker.

Innlegget er en forkortet versjon av en tekst publisert på minervanett.no.

KRONIKKFORFATTER: Ole Røgeberg.
KRONIKKFORFATTER: Ole Røgeberg. Vis mer