Denne høsten skal Stortinget bevilge penger til Politiets nasjonale beredskapssenter på Taraldrud. Senteret er i ferd med å bli en like stor politisk skandale som Jens Stoltenbergs månelanding på Mongstad. For selv om alle ønsker bedre terrorberedskap er det grunn til å minne Stortinget om hva de faktisk blir bedt om å bevilge penger til: Et treningssenter hvor politiet skal avfyre 3.000.000 skarpe skudd, gjennomføre 1250 sprenginger og 2300 helikopterbevegelser – hvert år – midt i et boligområde for 30.000 mennesker hvor 4000 barn går på sju barneskoler og 13 barnehager mindre enn én kilometer fra skytebanene. For mange av barna er avstanden den samme som mellom Stortinget og Slottet i Oslo.
Politiets beredskapssenter er blitt en het potet. Så het er den at det, med få hederlige unntak, ikke finnes en politiker i Norge som tør å si åpent at det forslaget som nå foreligger er dårlig egnet – av frykt for å få skylden for at beredskapssenteret blir utsatt eller forsinket.
Hvordan planen for senteret kunne passere i Justisdepartementet og godkjennes av KMD i reguleringsplanen, tross rekordhøye 1200 kritiske høringssvar, er en gåte.
Norske politikere har imidlertid forsøkt å få på plass et beredskapssenter siden kort tid etter årtusenskiftet, og her ligger nok deler av forklaringen. Somling, skroting av alternativer og politisk uenighet har bidratt til at vi nå, i 2017, fortsatt ikke har et beredskapssenter. Nå haster det. Dét er det bred tverrpolitisk enighet om. Justisministeren har kniven mot strupen, og tvinger nå igjennom et beredskapssenter. Per Willy Amundsen må få på plass dette senteret – han ryker ut av rikspolitikken fortere enn han klarer si «skytebane» hvis han feiler.
Men, kjære Storting: Her bygger man et beredskapssenter midt i et av de tettest befolkede områdene i Norge. Senteret har, allerede før spaden er satt i jorda, fått så omfattende begrensninger på hvordan og hvor ofte det kan brukes at vi er faretruende nær å bygge et senter til tre milliarder som ikke dekker politiets behov.
Politiet fortjener bedre. Reguleringsplanen som ble vedtatt i august, oppfyller bare Politiets aller, aller minste behov i forhold til bruk av senteret. Nå kan de skyte fra 7-19 på hverdager i tillegg til èn kveld i måneden. Klima- og miljødepartementet har, etter først å ha slaktet hele prosessen, nå bedt om ytterligere begrensninger på bruk. For politiet må dette være omtrent som å ønske seg en veddeløpshest, og bli avspist med «my little pony».
Det bygges et senter som aldri kan vokse. Politiet kan aldri øke aktiviteten ved senteret – eller bygge ut. Reguleringsplanen har absolutte støygrenser som ALDRI kan økes. Resultatet er at politiet aldri vil kunne øve mer enn det de gjør den dagen senteret åpner.
Hensynet til lokalmiljøet må ivaretas bedre. Justisministeren påstår at støyen ikke blir så ille. Be ham om å legge fram tallene som viser dette. De tallene har vi etterspurt i månedsvis, uten hell. Eksterne eksperter vi har konsultert, hevder at støyproblematikken kommer til å bli så betydelig at det vil sprenge de absolutte støygrensene kommunalminister Jan Tore Sanner la inn i reguleringsplanen. Da må aktiviteten ved senteret stanses.
Folkehelseinstituttet slår fast at det VIL bli helseskadelig støy. Kommuneoverlegen i Oppegård sier at barn i barnehager ikke vil kunne sove ute på grunn av støy. Regjeringen ser bort fra FNs barnekonvensjon, som slår fast at hensynet til barn og unge skal vektlegges. Hvor er konsekvensutredningen som viser hvordan beredskapssenteret, og den støyen det medfører, vil påvirke barna i Oppegård og Oslo?
Når Stortinget setter seg ordentlig inn i saken, vil de finne det samme som oss: at hele senteret hviler på støyberegninger som i all hovedsak er fortatt av ÉN akustiker. Oppegård kommune har bedt om at Justisdepartementet henter inn en «second opinion» – uten å bli hørt. Hvis akustikeren har gjort en ørliten beregningsfeil kan ikke senteret brukes etter hensikten. Reguleringsplanen er krystallklar. Hvis ikke senteret holder seg innenfor de beregnede støyverdiene skal aktiviteten stanses. Kommunene er like klare på at de kan og vil stenge senteret hvis støyen avviker fra beregningene.
Hastverk er lastverk. Justisminister Per Willy Amundsen har uttalt at man har jobbet raskere og billigere med dette prosjektet enn noensinne tidligere i staten. Selv byråkrater i Justisdepartementet skriver at prosjekteringen har gått «urealistisk raskt». Departementsråden i Kommunaldepartementet har, i brevs form, reagert kraftig på prosessen, mangel på involvering og valget av en privat entreprenør uten anbud.
Raskt og billig er sjelden en god idé – kanskje med unntak av når man snakker om innkjøp av dagligvarer. Men selv Kiwi har lagt inn «trygt» mellom kjapt og billig for å si noe om kvaliteten. Legg merke til at justisministeren aldri har snakket om kvaliteten på senteret. Det er fordi den ikke er noe å snakke om, verken for politiet eller befolkningen.
For oss som nokså ufrivillig har måttet bli eksperter på støy, desibel og offentlig forvaltning, reguleringsplaner og politisk saksbehandling de siste seks månedene, vil raskt og billig, uten kvalitet, rasere bomiljøet vårt. Stortinget har nå en mulighet til å sørge for at man unngår å gjøre en svært kostbar investering på tre milliarder som står og faller på én manns støyberegninger?
Kjære Storting. Tør dere å foreta en statlig investering? Ikke la Politiets nasjonale beredskapssenter lide samme skjebne som Jens Stoltenbergs ambisiøse månelanding på Mongstad. Det er bedre å ta æren for å stoppe dette i tide enn å dele skylda for fiaskoen når senteret står der – og ikke kan brukes.
