Illustrasjonsbilde av det planlagte minnesmerket for 22. juli. Foto: Jonas Dahlberg Studio, NTB / Scanpix
Illustrasjonsbilde av det planlagte minnesmerket for 22. juli. Foto: Jonas Dahlberg Studio, NTB / ScanpixVis mer

Blir sint når folk føler på vegne av ofrene

Det finnes mennesker som fører følelser i pennen med den minste anstrengelse. Følelser på vegne av folk de ikke kjenner.

Meninger

Dersom du spør meg om jeg har forandret meg som person etter 22. juli 2011, vil jeg si nei. Det er en sannhet med modifikasjoner.

Jeg har definitivt blitt en mer følsom person, selv om jeg ikke liker å innrømme det. Selv om jeg skal være sterk og reflektert og modig. Holde meg for god til å diskutere denne dagen, for god til å krangle om etterspillet.

Det er mange følelser i sving. Hva kan man egentlig forvente? Man har overlevd en masseslakt av venner og kolleger.

Man har kanskje, som i mitt tilfelle, gjemt seg på knappe tre kvadratmeter i nesten to timer, sammen med fem andre skremte ungdommer. Hvert sekund kunne bli det siste. Vi hadde ikke oversikt.

Noen er heldige, som oss, og slipper unna med to timer. Andre må leve et helt liv slikt. Selv om det aldri kan sammenliknes, er det av og til godt med perspektiv. Når tankene flyter kan det være godt å hente dem ned igjen. Sette seg inn i andres problemer for å gi sine egne tanker avløsing.

Vi har ikke opplevelsen alene, vi, slik som noen andre har. Opplevelsen vår er delt ut i de tusen hjem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ja, vi kan takke oss selv, som stilte opp og fortalte om det vi hadde opplevd. Slik ble det et angrep på alle andre enn oss selv. Slik ble historien ikke lenger vår, men alles. Det kan være bra, men det kan også virke mot sin hensikt. Vil vi miste eierskapet til våre egne erfaringer?

Ytringsfrihet er en selvsagt ting i dette landet. Man skal få lov til å mene noe om alt. Det er sikkert derfor det finnes ufattelig mye ufrivillig humor i norsk kronikk- og leserbrevhistorie. Likevel synes det å gå inflasjon i ytringer om dette temaet som berører så mange.

Det finnes mennesker som fører følelser i pennen med den minste anstrengelse. Følelser på vegne av folk de ikke kjenner. En slags subjektiv tolkning av hva disse menneskene kunne forventes å tenke eller føle om noe. Det gjør meg litt sint, av og til.

Å kalle noen menneskers refleksjon en hån uten å ha behandlet den behørig ved å sette seg inn i den, er ikke respektfullt.

Å krangle så busta fyker på sosiale medier om minnesteder og gjenoppbygging av Utøya, er det heller ikke. Akkurat nå har man store utfordringer innad i den gruppen som er oss som har følt 22. juli på kroppen hver eneste dag. Den interne «shamingen» av hverandre er vond nok, og derfor trenger vi ikke eksterne krigshissere mellom fraksjonene.

Jeg vil ikke diktere hvordan folk skal skrive om 22. juli, men jeg vil veldig gjerne komme med et råd. Gi litt faen i den patos overloaden dere prematurt ejakulerer utover avispapiret.

Tenk litt over at å mene noe om denne dagen og etterspillet etter den, ikke skal være for eget navns vinning, men bør behandles med respekt og verdighet.

Dersom du hadde sagt til meg at du aldri kunne forestille deg det jeg har gått igjennom, ville jeg ha svart: Nei. Ingen kan se for seg hva andre opplever, tenker eller føler etter en hvilken som helst traumatisk hendelse.

Med unntak av politikere og akademia som av og til ukritisk synes å dytte folk foran seg for å legitimere deres egne følelsesladde meninger.