Blir sjuk av alkohol

Anders Høglund kunne aldri vært deltaker i «Baren». For det første fikser han ikke å dele oppmerksomheten med ni andre ekshibisjonister. For det andre blir han sjuk av alkohol. For det tredje er det umulig å stoppe kjeften på ham.

Se det for deg: Ti mennesker fordelt på ni senger, åtte enkle og en dobbel, ni dyner og to soverom i en leilighet over en bar i Oslo sentrum. Ingen av dem kjenner hverandre fra før. Alle er sterke personligheter. Sammen skal de drive en bar i ti uker. På tv. Da er det vanskelig å ha med en deltaker som har gjort karriere på å kverulere. På radio. Derfor ble Anders Høglund programleder for et av årets mest utskjelte tv-program - «Baren» på TV3.

- Å KALLE DETTE EN

sosial studie er sprøyt. Dette er underholdning. Vi har aldri lagt skjul på at det vi driver med er å lage tv. Kjøkkenbord-tv. Vi bærer ingen faner. Jeg er drittlei av å se de samme kjendisene snakke om de samme tingene i de samme tv-programmene. Dette handler om ti vanlige mennesker. Sånn sett er «Tore på sporet» mye mer betenkelig. Det handler om enkeltskjebner.

Fem minutter har gått. Anders Høglund har dandert sin lange kropp i Dagbladets fotostudio. Han er på offensiven.

- Var det nødvendig å skjenke deltakerne drita i program én?

- Hva er det journalister gjør på fest? Ingen drikker så mye som dem. Det der er jeg drita lei av. De unge i dag vet mye mer om alkohol enn foreldrene deres gjør. Selv en 17-åring vet hvor mye han tåler i dag, det gjorde ikke jeg. Og ingen var dritings. Hadde jeg vært der, hadde jeg spydd overalt, sier Anders Høglund.

I FØRSTE EPISODE

på mandag ankom deltakerne kåken til et kjøleskap fullt av øl. Dermed var festen i gang.

- Dette er ti mennesker som er litt gærne, men samtidig oppegående. De er fokuserte, dette har de lyst til, og de vet sånn akkurat passe hva de gjør. Det har jeg ingen betenkeligheter med.

- Ville du vært med selv?

- Nei, aldri livet, jeg er altfor sær. Jeg ville aldri søkt på noe der jeg måtte dele oppmerksomheten med ni andre. Jeg er en egoekshibisjonist.

- Var det derfor du sa ja til å bli programleder?

- Si det. Det er ekstra fristende å si ja mens jeg tar meg selv i å lure på om det er lurt. Men det er klart jeg liker å vise meg fram. Dessuten elsker jeg å være nervøs, da går jeg ned i kjelleren og henter ressurser jeg ikke visste at jeg hadde. Det beste er etterpå, når lyset er av og jeg kan ta min egen øl.

- Driver du med selvpining?

- Tja. Noen liker å bli klødd, andre liker å bli kilt. For meg er det ubegripelig at noen vil bli kilt.

ANDERS HØGLUND ER VANT

til å få pepper. I time etter time dag etter dag år etter år har han partert P4-lytternes meninger med en patologs presisjon i programmet «Tvert i Mot». Det ene øyeblikket er han soleklart mot selvbestemt abort, det neste ivrer han for å innføre dødsstraff. Alt for debatten.

- Jeg er vant til å bli sett på som ei megaklyse, det er jeg ikke redd for. Det er uansett bare andres mening om meg. Det jeg er redd for er å gjøre feil.

- Har du alltid vært en kverulant?

- Da jeg begynte i radio utbrøt mora mi: «Får du betalt for det også nå?» Det forklarer kanskje litt. Kverulant er greit, bare jeg ikke blir kalt for predikant. En predikant forteller folk hva de skal tenke. Det viktigste er at folk tenker selv. Jeg mener ikke noe om hva folk skal tenke, det har jeg ikke peiling på. Ikke er jeg spesielt intelligent heller. Men jeg mener det burde vært flere kverulanter.

Anders Høglund vokste opp som enebarn i et ekte 68-er hjem i strandkanten på Nesodden. Mora jobbet i kvinnesaksmagasinet Sirene, faren er billedhogger, og innimellom fakkeltog og kunstutstillinger gikk debatten friskt rundt det høglundske kjøkkenbord. I dag går junior omveier rundt de kunstutstillinger han måtte støte på.

- Det har jeg fått min dose av. Jeg har vokst opp i et ressurssterkt raddishjem, under redaksjonsbordet til Sirene, med en rødstrømpe av en mor som alltid har vært glad i menn. Jeg tror mange sønner av mannshatende kvinnesakskvinner har slitt. Dessuten har jeg aldri fått høre at «sånn er det». Det er det verste jeg vet.

- Hvem kranglet du med når du ikke hadde søsken?

- Mest med lærerne mine. Jeg har alltid kranglet med autoriteter. Og foreldrene mine. De er ikke tapt bak ei vogn de heller.

- Du må være et helvete å være gift med?

- Jeg er ikke gift.

- Samboer, da.

- Ja. Men jeg er en snill fyr egentlig.

ANDERS HØGLUND HAR DET IKKE

bare i kjeften. Selv om han ikke har arvet farens kunstneriske talenter elsker han å bruke nevene. Huset på Hurum har han bygd selv, bilmotoren kan han når som helst skru fra hverandre og sette sammen, og seilbåten får full overhaling minst hver sommer.

- Jeg kan lage ting, men hendene mine er ikke artister. Jeg tenker praktisk. Kunst er viktig, men det gir meg ikke en dritt, sier han.

Før radioen tok ham, var Anders Høglund innom en rekke mer eller mindre vellykkede jobber.

- Jeg har truckførerbevis. Jeg har vært landmålerassistent, melkebilsjåfør for Fellesmeieriet, råner med størst mulig motor i bilen og dårlig betaler av forbrukslån.

At han også nektet militæret kommer neppe som en bombe på noen. Via omveier var det slik han havnet på radio, nærmere bestemt «Energy Hot 100», som seinere ble til «Radio Oslofjord». Første del av siviltjenesten ble unnagjort i en fritidsklubb for småunger, med tilhørende sliten kommunal tjenestebolig med dass i kjelleren og et helvetes bråk i naboleiligheten.

- Det var banking og snekring konstant, og jeg var mildt sagt forbanna. Til slutt ba jeg dem være vennlig å holde kjeft, og fikk til svar: «Jøss, bor det noen her? Du skjønner, vi holder på å lage radio.»

«Det driter jeg i,» svarte Anders Høglund. Slik startet hans radiokarriere.

TØFFING: Anders Høglund er en skikkelig verbal tøffing. Men bardiskusjoner er det dårlig med.