Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Godkjenner friskoler som har fått avslag:

Blir Skole-Norge snikprivatisert?

Hva skjer når Kunnskapsdepartementet godkjenner stadig flere private skoler?

FORSKYVNINGER: Kunnskapsdepartementet har godkjent en rekke friskoler som har fått avslag av Utdanningsdirektoratet. Slik blir andelen privatskoler i Norge større, utenfor de store, offentlige debattarenaene. Foto: Shutterstock/Scanpix.
FORSKYVNINGER: Kunnskapsdepartementet har godkjent en rekke friskoler som har fått avslag av Utdanningsdirektoratet. Slik blir andelen privatskoler i Norge større, utenfor de store, offentlige debattarenaene. Foto: Shutterstock/Scanpix. Vis mer
Kommentar

Har Kunnskapsdepartementet sneket friskoler inn i det norske skolesystemet? Ja, mener Arbeiderpartiets Torstein Tvedt Solberg, etter at det ble kjent at departementet hadde omgjort fjorten avgjørelser fra Utdanningsdirektoratet og gitt tillatelse til å starte friskoler som fagfolket hadde sagt nei til. Solberg mener Sanners departement bevisst og fordekt bryter loven, nærmere bevisst den innskjerpede friskoleloven fra 2007.

I Aftenpostens artikkel om saken mener jurist Marius Gjetnes at flere av begrunnelsene er oppsiktsvekkende svake, og kaller det for saksbehandlingsfeil. I den påfølgende debatten i Dagsnytt Atten var kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) indignert over anklagende om at departementet hans privatiserte skole-Norge i smug, og påpekte at han jobbet hver dag for å bedre den offentlige skolen i Norge. Så dét.

Men det er verd å rette et kritisk søkelys mot det som har skjedd uten å spekulere i motiver eller snakke om hvem som sniker eller ikke sniker. Det rekker å se på kjensgjerningene: Departementet er en klageinstans som har lov å utvise skjønn i sine avgjørelser, og det skjønnet viser seg gjentatte ganger å legge vekt på andre forhold og argumenter enn hva den faglige instansen gjør.

Da må det stilles spørsmål om ikke det er en ideologisk komponent som slår inn, der hensynet til familienes valgfrihet og private aktørers handlingsrom veier tyngre enn hensynet til fellesskolen. Uansett er det uheldig at det skjer slike forskyvninger utenfor de offentlige samtalerommene.

Naturligvis svekkes fellesskolen når private aktører kommer inn og plukker opp de ressurssterke elevene i nærområdet. Elevsammensetningen blir en annen, og tilskuddene fra staten blir mindre. Samtidig er det ikke alltid så enkelt som at en harmonisk offentlig skole settes under press av en breial inntrenger.

I Aftenpostens artikkel var et av eksemplene en grendeskole i Overhalla som uansett skulle legges ned. Da skapes det et hull der det private kan rykke inn. Den som skal styre og styrke den offentlige skolen, må også passe på at det ikke oppstår savn og mangler som gjør at de som i utgangspunktet ville ønske seg et offentlig tilbud, med ett ser det private som eneste alternativ.

Argumentene for å få flere private aktører inn i skolen er best når de er på et abstrakt nivå. Det høres fint ut at foreldre skal kunne velge en skole som passer for sitt barn, at de som tror på en annen pedagogikk enn den som brukes i det offentlige skal kunne ha et sted å utøve dette. Det norske systemet har da også lenge hatt et romslig syn på alternative læremåter, som de som får utfolde seg i steinerskolene og montesorriskolene.

Men i praksis er det nok av vitnesbyrd, fra mange deler av verden, om hva som altfor ofte blir følgene når private aktører får slåss om elevene. Fra land som Chile, Storbritannia og USA kommer historier om foreldre som må begynne å spare til barnets skolegang nærmest så fort de får positiv graviditetstest, og om de som ikke har penger eller karakterer til å slippe inn på de mest populære skolene, men må nøye seg med et redusert tilbud fra det offentlige, der de møter de andre som aldri kom seg noe annet sted.

I høst kom Bjarne Riiser-Gundersens bok om Sverige, «Svenske tilstander». Der peker han på frislippet i det svenske skolesystemet som en av årsakene til at svensker i stadig større grad kan få forbli i ensartede grupper: De ressurssterke benytter seg av valgfriheten, i private institusjoner som tjener store penger og rundhåndet deler ut gode karakterer for å holde kundene fornøyde, mens de som ikke har denne muligheten, deriblant mange unge fra innvandrertette områder, er henvist til sin lokale skole.

Foreldrenes utdanningsnivå blir stadig viktigere for hvordan det går med barna, mens store utdanningskonserner tar ut enorme summer i utbytte. Høyres Bent Høie uttalte i 2013 at den grimme utviklingen i nabolandet hadde fått hans egne partifeller til å tenke nytt i skolepolitikken, og blant annet legge større vekt på at private tilbud ikke må undergrave den offentlige skolen. Men i Aftenpostens gjennomgang er det flere eksempler på offentlige skoler som mener at de ikke vil klare å opprettholde sitt tilbud dersom de får privat konkurranse i nærområdet — uten at disse er blitt hørt.

Norge er, heldigvis, ikke Chile, eller USA, eller Sverige. Men å gå noen hundre meter nedover samme vei kan føre med seg noen av de samme negative konsekvensene som disse landene opplever. Dette er en anledning for klagebehandlerne i Kunnskapsdepartementet til å stoppe opp og se nærmere på hvordan de vekter argumentene nesten gang det kommer innstendige brev fra skjøre lokalmiljøer.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media