Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Psykisk helsevern

Blir sykere av behandling

Stadig flere nordmenn går i behandling hos psykolog og samtaleterapeuter. Enkelte synes å tro at dette er en risikofri behandling. På sidelinja står helsemyndighetene passivt.

BLIR DÅRLIGERE: Forsiktige estimat tilsier at 20.000 voksne pasienter hvert år blir dårligere i norsk psykisk helsevern. Noen terapimetoder er spesielt risikable, skriver innsenderen. Foto: Shuttertock / NTB Scanpix
BLIR DÅRLIGERE: Forsiktige estimat tilsier at 20.000 voksne pasienter hvert år blir dårligere i norsk psykisk helsevern. Noen terapimetoder er spesielt risikable, skriver innsenderen. Foto: Shuttertock / NTB Scanpix Vis mer
Meninger
Jørgen Flor
Jørgen Flor Vis mer

I debattboka «Skadelige samtaler» skriver jeg og psykologiprofessor Leif Edward Ottesen Kennair om pasienter som blir dårligere i behandling. Internasjonale forskningsstudier finner at cirka 10 prosent av pasienter forverres i løpet av terapi, og at variasjonen mellom ulike terapeuter kan være svært stor.

Med andre ord: tilfeldighetene avgjør om du kommer til superterapi eller pseudoterapi.

Men hvordan og hvorfor blir pasienter dårligere? La meg ta utgangspunkt i særlig to studier fra Universitet i Edinburgh og Universitet i Sheffield.

En kompetent, varm og trygg terapeut kan gjøre stor forskjell for mennesker med psykisk lidelse. Samtidig kan terapeuten være en kilde til dårlige terapierfaringer. Noen terapeuter lar egne følelser spille seg ut i terapirommet ved å være defensive, argumenterende, sinte eller anklagende. Terapeuter kan sykeliggjøre pasienter slik at de tror de ikke kan endre seg eller at de er unormale.

Terapeuter kan være grenseoverskridende: ved å viske ut profesjonelle grenser, være utnyttende (økonomisk eller emosjonelt) eller til og med foregripe seg seksuelt på pasienter. Det finnes flere eksempler på sistnevnte, blant annet i boka til psykologen Mette Sundt Gundersen.

I tillegg er det terapeuter som ikke involverer pasientene sine i tilstrekkelig grad. De blir overkjørende og lar ikke pasienten velge behandling selv. Særlig problematisk er dette når barn er pasienter.

Tydelige rammer er viktige i psykologisk behandling. Når skal terapien starte og slutte, hva er pasientens oppgave og hvilken terapeutisk tilnærming har terapeuten – dette er spørsmål som bør besvares. Pasienten har krav på et informert samtykke og valgfrihet. Mangel på slike rammer kan skape forvirring og redsel.

Noen terapimetoder er spesielt risikable. For eksempel har såkalt psykologisk debriefing rett etter traumatiske hendelser eller forsøk på finne «fortrengte minner» i fortida, økt risikoen for psykisk lidelse framfor å redusere den. Andre ganger er det feil timing eller feil metode.

Pasienter kan bli avhengige av hjelp som ikke hjelper: for eksempel hvis pasienter tror det bare er den ene terapeuten som kan hjelpe dem. Noen steder er det vanskelig å bytte terapeut når terapien «spinner». Andre ganger avsluttes terapi brått uten at pasienten forstår hvorfor eller ivaretas godt nok.

Forsiktige estimat tilsier at 20.000 voksne pasienter hvert år blir dårligere i norsk psykisk helsevern. I tillegg kommer barn, familier og alle de som får behandling utenfor det offentliges rammer. Kanskje er tallene lavere, kanskje er de høyere. Fordi dette spørsmålet ikke undersøkes systematisk i den norske helsetjenesten kan vi imidlertid ikke vite helt sikkert hvor ofte eller hvor alvorlig dette er.

Jeg frykter mørketallene er store, blant annet fordi dette er en pasientgruppe som ikke roper høyest. I tillegg er det mange (i gjennomsnitt hver tredje pasient) som slutter brått i terapi, uten at noen følger pasientene opp.

Jeg er bekymret for at norske helsemyndigheter, herunder Helsedirektoratet, Helsetilsynet og ikke minst norske helsepolitikere, har for lite kunnskap.

I dag risikerer pasienter å bli stående ganske alene med negative erfaringer fra psykologisk behandling. Noen oppsøker aldri helsevesenet igjen, fordi erfaringene aldri ble diskutert, håndtert eller bearbeidet. I verste fall tror man at det er en selv som har sviktet behandlingen – ikke behandlingen som har sviktet dem.