Blir vi aldri lei av å mase om hvor bra Big Star var?

Ny dokumentar om det ignorerte, men innflytelsesrike 70-tallsbandet gir påfyll til kultdyrkingen.

STOPPET I KARRIERENS INNKJØRSEL: Big Star hadde egentlig alt: ryggdekning fra Stax-selskapet, to fabelaktige låtskrivere og støtte fra et samlet kritikerkorps. Men kommersielt ble karrieren deres en tragedie. Fra venstre Alex Chilton, Jody Stephens, Chris Bell (sittende) og Andy Hummel. 
Foto: Magnolia Pictures
STOPPET I KARRIERENS INNKJØRSEL: Big Star hadde egentlig alt: ryggdekning fra Stax-selskapet, to fabelaktige låtskrivere og støtte fra et samlet kritikerkorps. Men kommersielt ble karrieren deres en tragedie. Fra venstre Alex Chilton, Jody Stephens, Chris Bell (sittende) og Andy Hummel. Foto: Magnolia PicturesVis mer

Dokumentarfilmen «Nothing Can Hurt Me», en etterlengtet audiovisuell fortelling om den først ignorerte og seinere høyt skattede Memphis-gruppa Big Star, har snirklet seg gjennom diverse musikk- og dokumentarfilmfestivaler - deriblant Kosmorama i Trondheim tidligere i år. Nå er den ute «på ordentlig», og er raskt blitt den mest populære musikkfilmen i den amerikanske iTunes-butikken, foran det langt mer profilerte Dave Grohl-prosjektet «Sound City».

Denne lille #1-listetriumfen kan kanskje bokføres som enda et eksempel på nerdenes hevn. Topplasseringen understreker samtidig en av de store forenklingene i historien om Big Star: de hadde fortjent å bli kjempesvære. Iherdig kanonisering i ettertid, av misjonerende band og artister som R.E.M. og Teenage Fanclub og stadig flere generasjoner av musikkskribenter har på mange måter har vært et gigantisk rettferdighetsprosjekt. Big Star laget fabelaktig musikk, men ble neglisjert som følge av tidsutypiskhet og uheldige forretnings- og bransjeomstendigheter. I tungrockens og glamrockens tidsalder var Big Star allerede i gang med å rydde stien mellom ringlende 60-tallspop, Memphis-rootsmusikk, soul og det seinere 70-tallets punkprivitimisme. Det var de i praksis helt alene om.

«Nothing Can Hurt Me» forteller denne relativt gjennomfortalte historien en gang til, med ganske tradisjonelle, like fullt effektive og bevegende virkemidler: Ken Burns-effekter på stillbilder, menn som drar i spaker på miksepult og intervjuer med kjente artister, familier og andre involverte. For en som selv har tilhørt Big Star-menigheten siden tidlig 90-tall, er det langt på vei en ganske forutsigbar affære: De geniale platene som nesten ingen kjøpte. Koblingen til Al Bells revitaliserte Stax-plateselskap. Grunnlegger Chris Bells skjøre mentale helse, uavklarte seksualitet og tragiske unge død. Alex Chiltons raskt antipatiske forhold til sitt eget band kombinert med en kranglevoren solokarriere. Likevel, etter nærmere to timer er konklusjonen også at dette er en svært rørende film som vitaliserer en dormende lidenskap for Big Stars tre album - og de sololåtene til Chris Bell («I Am The Cosmos») som faktisk låter som de naturlige Big Star-oppfølgerne.

Ikke minst inviterer dokumentaren til nyrefleksjoner om hvordan den intense dyrkingen av Big Star oppsto - og hvorfor. Nøkkelhendelsen her - foruten den klassiske rammefortellingen om distribusjonsproblemer og liknende - er PR-jippoet «Rock Writers Convention», der Big Stars kløktige støtteapparat fløy inn 100 innflytelsesrike musikkskribenter - deriblant Lester Bangs, Cameron Crowe, Nick Tosches og seinere Patti Smith-gitarist Lenny Kaye - til Memphis for å se Big Star i 1973, under påskudd av å skulle lage fagforening.

FILMEN: Big Star-dokumentaren ble for første gang vist i uferdig versjon på South By Southwest-festivalen i Austin i 2012. Nå har den fått kommersiell utgivelse i USA. Den ble vist på Kosmorama-festivalen i Trondheim tidligere i år.
FILMEN: Big Star-dokumentaren ble for første gang vist i uferdig versjon på South By Southwest-festivalen i Austin i 2012. Nå har den fått kommersiell utgivelse i USA. Den ble vist på Kosmorama-festivalen i Trondheim tidligere i år. Vis mer

Dette resulterte i det vi dag vil beskrive som en kraftig viral effekt: Musikkskribentene tok eierskap til Big Star og «delte dem» videre til mottakelige sjeler. Slik vokste Big Star-myten seg lagvis, etter hvert som det kom band som hadde fått overlevert Big Star-myten via magasiner, sin foretrukne platebutikkmentor eller en misjonerende lokalradio-DJ. «Målet var alltid å lage en plate som var like bra som Big Stars tredje», som R.E.M.-bassist Mike Mills forklarer det. Britiske Robyn Hitchcocks analyse av tiltrekningskraften i denne musikken, dels Memphis-DNA og dels myte, er sedvanlig velformulert: «Musikken er som et brev som ble postet i 1971 og som kom fram i 1985 etter å ha blitt borte i postgangen».

Filmen akkompagneres for øvrig av et ferskt soundtrackalbum som i all hovedsak presenterer enten alternative mikser fra arkivet eller nymiksende versjoner av Big Stars klassiske låter gjort spesielt for dokumentaren, gjerne inkludert studiosnakk og annet kontekstuelt kontentum.

DET SARTE GENI: Chris Bell tok det svært tungt at Big Stars gode utgangspunkt ikke ledet til større suksess. Han sluttet i bandet allerede etter debutalbumet «#1 Record».Foto: Magnolia Pictures
DET SARTE GENI: Chris Bell tok det svært tungt at Big Stars gode utgangspunkt ikke ledet til større suksess. Han sluttet i bandet allerede etter debutalbumet «#1 Record».Foto: Magnolia Pictures Vis mer

Og hva er det så med musikken som fortsatt har disse voldsomt besnærende kvalitetene? Det er klassisk tveegget musikk, der strevet, ikke-suksessen og isolasjonen siver inn i musikken og gjør selv de mest solrike sangene preges av dunkel nervøsitet og desperasjon. Beskrivelsen av denne dualiteten, praktisk talt mellom en slags popstjernefantasitilværelse og en mer brutal bransjevirkelighet, er en av dokumentarfilmens store seire. Myten om Big Star blir ikke mindre av denne filmen, men gjør en god jobb med å forklare hvorfor den er blitt så stor og intens.

DET KRANGLETE GENI: Alex Chilton brukte åra etter Big Star til en selvdestruktiv solokarriere og å ta aktivt avstand til kultdyrkingen av Big Star.Foto: Magnolia Pictures
DET KRANGLETE GENI: Alex Chilton brukte åra etter Big Star til en selvdestruktiv solokarriere og å ta aktivt avstand til kultdyrkingen av Big Star.Foto: Magnolia Pictures Vis mer