Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

«Blir vi et bedre samfunn av å sparke folk til de ikke reiser seg igjen?»

Noen har tatt slagordet «tørk tårene, knytt nevene» litt vel bokstavelig, skriver Cathrine Sandnes

Tegning: Gunnlaug Moen
Tegning: Gunnlaug Moen Vis mer

SIST GANG JEG satte meg på toget og reiste ut av landet, dro jeg fra en sommerstille hovedstad hvor folk flest var mest opptatt av å klage på været. Et par dager seinere kom jeg tilbake til en verden hvor hoder skulle rulle, regjeringen kastes og skyld fordeles. Ifølge avisene burde Stoltenberg gå, og gikk ikke han, så burde i hvert fall den forrige justisministeren få sparken (selv om han for lengst hadde gått av). Og siden den forrige politisjefen ikke kunne sparkes fra sin gamle jobb, burde hun i det minste miste sin nåværende stilling som departementsråd — som straff for at hun var så frekk å skifte jobb før hun ble sparket. For øvrig kunne landets nest største avis fortelle oss at regjeringen «nesten bokstavelig talt har blod på hendene» etter 22. juli. Hvilket er en setning som, på uovertruffent vis, kombinerer elendig syntaks med grotesk innhold.

I DAGENE SOM har gått siden 22. juli-kommisjonen la fram sin brutalt grundige rapport, og etter at Oslo tingrett dømte den faktiske gjerningsmannen til forvaring, har vi blitt så vant til krav om avganger at det er så vidt man orker å heve på øyebrynet. Enten det er Frp som åpner for at Knut Storberget skal kunne stilles for riksrett (sist tatt i bruk i 1927), eller en pensjonert avisredaktør som mener at riksadvokaten bør vurdere sin stilling. Men skal vi tro det politiske kommentariatet, så er dette bare starten på en klagesang vi skal få høre stadig oftere fram mot neste års valg.

DET BESTE MAN KAN si om opposisjonen denne uka — hvor de ikke har vært så tøffe at de har krevd regjeringens avgang, men samtidig så «alvorstynget» at de kan fortsette å male på «Stoltenbergs svikt» gjennom hele neste valgkamp — er at de er tilbake til business as usual. Altså til politisk spill og posisjonering. Riktignok går de litt roligere i dørene enn folk i pressen har gjort, enten det er av redsel for å bli tatt på alvor og sitte igjen med svarteper, altså regjeringsmakt, ett år for tidlig — eller en stille erkjennelse av at det samme tross alt kunne ha skjedd under deres styre. For, når sant skal sies, så var det ytterst få norske politikere, journalister eller alminnelige velgere, som mente at terrortrusselen var overhengende før 22. juli i fjor. I den grad vi var bekymret for noe eller noen, var det i så fall for islamistiske grupper og ikke en ung, hvit mann som tilbrakte mye tid på nettet. Det er neppe uten grunn at økt beredskap og strengere overvåking har vært såpass fraværende fra norske valgkamper: Skal vi først begynne å fordele skyld, kan vi saktens starte med oss selv. Knapt noen av oss var i stand til å forestille seg en terrorhandling av denne typen i Norge, bare et fåtall var nevneverdig interessert i nye tiltak og begrensninger. Og de færreste av oss har ønsket seg politikere som prioriterte antiterrorberedskap framfor skole, helse eller bedre veier.

ER DET EN TING som har vært påfallende med Stoltenbergs håndtering av 22. juli, så har det vært det påfallende fraværet av politisering: Det har vært en samling i sorg, og sorgen har vært uten politisk farge. Det har hendt jeg har lurt på om det er noe rart med oss nordmenn, som insisterer på å snakke så lite om politikk etter et ideologisk motivert angrep. I stedet for å snakke om det som et angrep på venstreradikale (om enn i nokså utvidet forstand), feminister og ikke-etniske nordmenn, ble terroren raskt omdøpt til å være et angrep på «demokratiet». Altså på oss alle.

OG IKKE, SOM MAN kunne ha valgt å formulere det, som et angrep på det flerkulturelle, likestilte Norge. De som har hørt etter, har også kunnet høre hvor nennsomt man har unngått å tematisere Breiviks forhold til Fremskrittspartiet, enten man er politiker eller journalist. Det, mener jeg, har vært klokt og riktig. Fremskrittspartiet har selvsagt ingen skyld eller noe ansvar for å ha skapt en terrorist. Like lite som «regjeringen har blod på hendene» etter 22. juli.

SÅ VIDT JEG KAN forstå, er det bare en mann som er skyldig. Det er bare en mann som skal straffes. For oss andre må den viktigste oppgaven være å stå sammen i det møysommelige arbeidet med å forbedre det som skal og må forbedres, det som åpenbart sviktet. Vi skal lære av feilene, forbedre systemene. Det har vært en tid for sorg. Nå er det en tid for arbeid. Men det er vanskelig å se hvordan Norge, post-22. juli, blir et bedre samfunn av å erstatte roser med pisk, en feilbarlig politiker med en annen, eller sparker folk til de ikke reiser seg igjen.

CATHRINE SANDNES: Artikkelforfatteren er redaktør i tidsskriftet Samtiden.






Foto:Erik Berglund
CATHRINE SANDNES: Artikkelforfatteren er redaktør i tidsskriftet Samtiden. Foto:Erik Berglund Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media