Blixen i Lesbisk kollektiv?

Den danske forfatteren Klaus Rifbjergs roman «Nansen og Johansen - et vintereventyr» har skapt småfurore i Norge på grunn av dens unøyaktige omgang med geografiske og historiske fakta.

København (Dagbladet): Sett at en norsk forfatter skrev en roman om Karen Blixens liv i et lesbisk sekstiåtterkollektiv i Århus, og sett at Den lille havfruen plasseres rett utenfor kollektivet?

Det ville neppe gått upåaktet hen i Danmark. Anmelderne ville utvilsomt stilt spørsmålene: Hvorfor skriver forfatteren om henne på denne måten og hvilken tanke ligger det bak flyttingen av havfruen fra København til Århus?

Dette eksemplet illustrerer striden omkring Klaus Rifbjergs roman «Nansen og Johansen - et vintereventyr». Romanen fikk svært god kritikk i Danmark, ja, den fremste veteranen i dansk teater- og litteraturkritikk, Jens Kistrup, mener til og med at dette kanskje er Rifbjergs beste roman. Det sier ikke så rent lite, for her er det snakk om et av de mest betydelige forfatterskap i Nordens samtidslitteratur.

Det var imidlertid tydelig at de danske anmelderne visste svært lite om Nansen, Johansen, Oslos geografi og is og kulde. I sin begeistring var de lykkelig uvitende om den vilkårlige omgangen med historiske og dokumenterbare fakta i romen. Aftenpostens redaktør, Per Egil Hegge, skriver velopplagt og morsomt om Rifbjergs villfarelser i denne helgas utgave av Weekendavisen i Danmark.

På dette viset kan altså en roman få toppkarakterer i Danmark, mens norske reaksjoner, blant andre undertegnedes, er preget av at leseverdien forringes når man hele tida må forholde seg til spørsmål som hvorfor er Theatercaféen plassert på Karl Johans gate? Avisa Politiken skrev at jeg og Dagbladet var «brøstholden på Nansens og Johansens vegne: Var deres liv ikke dramatiske nok, uden at Fridtjof behøver at få pudset flagknopen i bjørnefedt?»

En romanforfatter kan selvsagt skalte og valte med historiske kjensgjerninger. Han eller hun kan også plassere mennesker og statuer på «feil» sted og til «uriktige» tidspunkt. Forfatterens frihet er grenseløs. Likevel, bør ikke det fiktive universet underlegges en logikk, en tanke og en mening?

Er det ikke et rimelig krav at en forfatter kan svare på hvorfor han eller hun dikter vilt om det som er dokumenterbart?

Alt kan selvsagt være løgn og fanteri, og det behøver ikke være noen tanke bak tankeløsheten, men dersom vi blir sittende med en mistanke om at den omtrentlige omgangen med virkeligheten skyldes slurv, så næres også tanken på at dikterens frihet blir et alibi for ikke å gjøre det nødvendige forarbeidet.

Rifbjergs roman om Nansen og Johansen er god når alle «feilene» blir lagt til side, men den kunne blitt mye bedre og svært god om Rifbjerg faktisk hadde kjent til Hjalmar Johansens liv.

Det er paradokset.