Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Blod- og badebilder

«Jeg prøvet så Warnemünde - Jeg badet og var legemlig frisk - malte et af mine bedste billeder - badebildet - men forfølgelsessymptomer tog mer til og så begynte udsendelsen af de mange brevkort med grovheter til mine uvenner - Så kom indlæggelsen - Klinik i Kjøbenhavn.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slik oppsummerte Edvard Munch årene 1907- 08 i tett telegramstil, men det var maleriene fra samme periode som ga kjøtt og blod til de skiftende sinnstilstander man mer enn aner mellom ordene. I morgen åpner Munch-museet en utstilling om denne på samme tid så psykisk destruktive som billedmessig fruktbare fasen av kunstnerens liv, og med «Badende menn» - innlånt fra det finske nasjonalmuseet Atheneum - som et sentralt og vitalt innslag. Man må utstillingsmessig slående lutre seg gjennom til dels blodstenkete scener på den malerisk mentale nedturen, før møtet med den frontale fanfaren av en mannlig oppstigning - i nesten nietzscheansk netto - fra det livgivende elementet.

Brudd og skudd

Forholdet til Tulla Larsen med det biografiske bruddet og fatale skuddet - som ødela en av Munchs fingrer - går som en tematisk understrøm i de dramatiske bildene, men den maleriske bearbeidingen av dette personlige traumet trekker linjer til kunsthistoriske kilder og etter hvert til samtidige strømninger. Selvframstillingen i det innledende «Operasjonen» fra 1902- 03 skjer i regi av så vel den sakrale tradisjonens pieta som barokkens bilder med anatomilegers teatralt iscenesatte disseksjoner av lik. Derimot er det betoningen av den fargemessige intensiteten - med blodet på puta like levret som i Francis Bacons langt seinere maleri - og penslingen av det utflytende rommet, som skaper mye av den suggestive stemningen i 1907-versjonen av «Mordersken» - som siden (med tanke på utstilling i Paris) fikk tittelen «Marats død».

Bilder som dette blotter både sår og arr, og i Munchs samtidige «romanfragmenter» beskriver han opplevelsen av eget stigma etter det blodige oppgjøret. Det er også sjalusi malt med brei pensel som gjennomkorser serien «Det grønne rommet» - hvor sågar noen av aktørenes ansiktsfarge antar samme kulør. Likevel var dette bilder hvor Munchs nagende diagnose av egen misere samtidig representerte en reseptiv dialog utad mot det mest avanserte innen samtidskunsten. Så vel Cézannes energiske sideløpende strøk som den fauvistiske fargen hos Matisse ligger integrert som språklige referanser, og selv snakket han seinere om at «en vis præ-kubisme ytrede sig» i disse arbeidene.

Fruktbare «feil»

Munchs aktive bruk av og maleriets forhold til fotografiet blir også spennende belyst, og man ser hvor kreativt han på lerretet nyttiggjorde seg «feil» fra utilsiktete figurbevegelser og dobbelteksponeringer fra kameraets glassplater. Selv ut fra prosaiske poseringer som mellom den mørkkledde mekanikeren og lyst uniformerte mureren i Warnemündes gatebilde oppstår både et formalt utfordrende sujett og en malerisk metafor for hans egen splittelse. Munch var så mye maler at under en fase av arbeidet med den i dobbelt forstand nedtyngete «Gråtende pike», er det også som det mentale trykket letter. Synet av barn befrir ham helt.