Blod og fløyel

Hvorfor være nyskapende når en kan forvalte arven etter Velvet Underground og My Bloody Valentine?

CD: Neste gang Sofia Coppola lager film, kan hun trygt be Emil Nikolaisen hjelpe til med soundtracket.På «Lost In Translation» brukte hun My Bloody Valentines Kevin Shields. Og Shields har en arvtaker ved navn Emil fra bygda Moi i Rogaland.

Takk

Det er ikke bare Shields Emil står i gjeld til. I coveret takker han en bråte med folk fra indieeliten i inn- og utland, fordi han har vært involvert på produksjonssida med mange band, men mest fordi det sikkert har vært behov for en del vennetjenester for å få debutalbumet «Serena Maneesh» ferdig: De lydene Nikolaisen har i hodet sitt, er det ikke gjort i en fei å få på bånd. Hadde shoegazerrocken vært en anerkjent tradisjonsmusikksjanger (tenk folkemusikk eller blues), ville ingen ha innvendt noe mot Nikolaisens prosjekt. Og hvorfor innvende noe uansett? Rockens litt pussige krav om originalitet fra hvert eneste band faller bort når noe roper kvalitet! like høyt som «Serena Maneesh». Og My Bloody Valentine ga tross alt bare ut to album.

Karamellisert støy

«Serena Maneesh» er vrengpedal stekt i smelta sukker, det er hamrende trommer, det er lag på lag med vokal, det er låttitler som «Your Blood In Mine» , det er bråkete, monotont og vakkert på en måte som Velvet Underground en gang fant opp, og som fortsatt duger, i alle fall når det blir gjort så bra som her. I salg fra mandag.