NOBELPRIS-VINNER:  Kinas Mo Yan vant litteraturprisen i 2012. Nå er hans roman om ettbarnspolitikken, "Frosker", ute på norsk. Foto: Reuters / NTB Scanpix
NOBELPRIS-VINNER: Kinas Mo Yan vant litteraturprisen i 2012. Nå er hans roman om ettbarnspolitikken, "Frosker", ute på norsk. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

Blod på hendene

Den kinesiske nobelprisvinneren i litteratur, Mo Yan, er ute med ny roman på norsk. Tittelen er «Frosker» og temaet er den kinesiske ettbarnspolitikken.

Kommentar

Mo Yan er av enkelte beskyldt for å være hoffpoet for det kinesiske kommunistpartiet. Han er medlem, men avholder seg ikke fra å skrive om problemstillinger som det kinesiske lederskapet helst hadde sett fortiet. Under dekke av å skildre vanlige folks - ofte bønders - hverdag, presenteres leserne for dårlig skjult regimekritikk. Utstyrt med en umiskjennelig kunstnerisk klo.

«Frosker» er ikke den beste Mo Yan-romanen jeg har lest, men temaet interesserer. Boka utkom i Kina i 2009, samme året som en annen forfatter, Ma Jian, reiste rundt på landsbygda og intervjuet kvinner som var blitt utsatt fot tvangsaborter og ufrivillige steriliseringer. Denne eksilkineserens opptegnelser er blitt til romanen «The Dark Road», som ikke er utkommet i Kina.

Er Mo Yans beskrivelse av ettbarnspolitikkens omkostninger «snillere» og mer spiselige for de kinesiske myndighetene? Egentlig ikke, og uansett er ettbarnspolitikken under vurdering akkurat nå.

Mo Yans hovedperson og heltinne i romanen er en kvinnelig gynekolog kalt Tante. Hun er fødselshjelper for hele Gaomi-distriktet, alltid på farten og har forløst noe i nærheten av 1000 babyer innen hun legger opp som 77-åring. Hun er strøkets engel, men også dets demon, for hun har foretatt minst like mange aborter og steriliseringer. Langt fra de fleste har vært frivillige.

Kvinner dør under tvangsabortene, gravide kvinner drukner på flukt fra familieplanleggernes kniver, trær rives opp og hus settes i brann som straff for folk som gjemmer unna de gravide. Man må nesten være partimedlem for forsvare en så brutal politikk, og Tante er rettroende som få: «Får folk føde som de vil, øker befolkningen med tretti millioner i året, og på ti år blir det tre hundre millioner, og etter femti år er den ene siden av jordkloden flattrykt av kinesere,» sier hun.

Der har hun unektelig et poeng, men Mo Yan lar henne plages med samvittighetskvaler på eldre dager. Har hun blod på hendene?

Blant en rekke litterære referanser, fra Gabriel García Márques til Lu Xun, er det særlig Jean-Paul Sartres navn som dukker opp i denne romanen som veksler i sjanger fra brev til fortellinger til skuespill.

I et nokså overraskende etterord skriver Mo Yan at «den som ikke har klart å forstå det kinesiske familieplanleggingsspørsmålet, må ikke fable om å ha forstått Kina». Han mener at han har lagt sitt eget indre åpent fram for leserne, når han avslutter med en uvanlig erkjennelse om tvangspolitikken:

«Da denne boka var ferdigskrevet, var det åtte ord som lå meg blytungt på hjertet. Ordene var: De menneskene har skyld. Jeg har også skyld.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.