USÅRLIG: Spoiler warning! Hvis du slår Luke Cage får du skikkelig, skikkelig vondt. FOTO: Myles Aronowitz/Netflix
USÅRLIG: Spoiler warning! Hvis du slår Luke Cage får du skikkelig, skikkelig vondt. FOTO: Myles Aronowitz/NetflixVis mer

Anmeldelse: «Luke Cage»

Blod, pupper og n-ordet

Og ikke så veldig mye mer.

ANMELDELSE: Med «Luke Cage» utvider Marvel planen om populærkulturelt verdensherredømme. Der kinofilmene enn så lenge har fokusert på minste-felles-multiplum-målgruppen «pubertale nerder i alle aldre», har tv-planeten i det etter hvert ekstremt omfattende og sammenflettede superheltuniverset tillatt seg å være hakket mer nisjete.

Luke Cage

3 1 6
Hele serien er tilgjengelig 30. september.
Beskrivelse:

Marvels nye spinoff-serie fra «Jessica Jones».

Kanal:

Netflix

Se alle anmeldelser

Fjorårets «Jessica Jones» hadde en tydelig feministisk vinkling, og «Luke Cage», som nå gir den populære bifiguren fra «Jones» sin egen tumleplass i Harlem, retter seg ubeskjedent inn mot afroamerikanere.

Det er i utgangspunktet deilig å se superhelthistorier som ikke er nok en variasjon av å bekjempe et lilla, allmektig romvesen med en forkjærlighet for kosmiske smykkesteiner. Her er både helter, skurker og utfordringer mer jordnære.

Usårlig fjellknaus

Luke Cage, spilt med stoisk karisma av Mike Colter, er en fjellknaus av en mann som prøver å gå stille gjennom livets dører, og legge sin traumatiske fortid bak seg. Lettere sagt enn gjort når man er to meter høy, har superstyrke og er usårlig.

Han havner motvillig i kryssilden mellom den lokale småkongen Cottonmouth (Mahersala Ali) og bydelens mer lovlydige borgere, og trer med museskritt inn i rollen som områdets beskytter. Fremdriften her er i det hele tatt bedagelig, og de tre spede historielinjene – Cage, Cottonmouths imperieutvidelse, og politiet som etterforsker – er langt fra nok til å fylle de altfor lange episodene. Den oppstyltede dialogen hjelper heller ikke. Hvorfor har Netflix fått det for seg at streite 40-minutters narrativer for enhver pris må strekkes ut til en time? Eller at sesongene må være en ubrutt 13-timers spillefilm, framfor mer selvstendige, avsluttede episoder?

«Voksne» superhelter

Som «Jones» har «Cage» en hardere, mer «voksen» tilnærming til superhelter. Her er det mer blod, pupper og banning (hyppig bruk av n-ordet. F-ordet holder de seg unna.) enn i de småprektige spillefilmene.

Men selv om serien har et skinn av samfunnsbevissthet og psykologisk dybde gjør den ikke så mye mer enn å teste vannet med stortåa. Black lives matter-bevegelsen namedroppes, og selvtekt diskuteres uforpliktende i et par sekunder. Superhelthistorier er velegnet til å belyse samfunnsproblemer. «X-men»-filmene er allegorier for diskriminering og annerledeshet, og «Jessica Jones» for overgrep.

Hakket mer problematisk kan det bli når superkreftene brukes for å realisere volds- og hevnfantasier. Det gir en liten bismak når løsningsforslaget på urettferdighet, kriminalitet og øvrighetas unnfallenhet er at et usårlig overmenneske tar loven i egne hender. Samme hvor karismatisk og gullhjertet han er.