Blod, svette og tårer

Blodtypediett er den nye trenden innen helsemote. Det aner meg at vi går en vanskelig tid i møte.

- Er det Rimi-Hagen?

- Ja?

- Er du opptatt med å selge opsjoner, eller kunne jeg fått et par ord med deg?

- Er du journalist?

- Nei, jeg er på diett og lurer på om du snart kommer til å ta inn spelt, alternativ til mel, i butikkene dine?

- Neppe.

- Hva med bison eller bøffel?

HAGEN HAR IKKE TENKT å selge bison eller bøffel på Rimi. Ikke okselever eller elghjerter heller. Jeg blir visst nødt å finne meg en ny nærbutikk.

Dette sier jeg til Hagen, men det virker ikke som om det går inn på ham. Han har åpenbart ingen anelse om hvor mye kjøtt et menneske med blodtype 0 egentlig trenger. Ei heller at blodtypediett er den nye trenden innen helsemote.

Dr. Peter J. D'Adamo og Catherine Whitney har skrevet boka «Blodtypedietten. Spis riktig for din blodtype», med undertittelen «Individuelt tilpassede diettløsninger for sunnhet, et langt liv og idealvekt». Det finnes som kjent fire hovedblodtyper. For disse finnes det ifølge denne boka fire ulike dietter. Følger du dem, vil effekten bli bedre fordøyelse, mindre migrene, mindre sjanser for kreft og, ikke minst, vekttap. Jeg er selvfølgelig mest opptatt av det siste.

D'Adamo og Whitneys bok er oppsiktsvekkende. Først leser jeg forordet i den norske utgaven, skrevet av dr.philos. Dag Viljen Poleszynski. Han har blodtype 0, som meg. Han forteller om hvordan han i sin barndom ble oppfostret på melk og hvetemel. Begge deler ifølge blodtypedietten rein gift, særlig når man har blodtype 0. Etter gradvis å ha lagt om kostholdet fant Poleszynski ut hvorfor han tidligere ble lett forkjølet og har en sterk trang til hard fysisk trening. Doktor D'Adamo kan fortelle at det ligger i genene. Jeg går ut på kjøkkenet og tester meg enda en gang etter instruksjonen for blodtypetesting bakerst i boka. Jo, jeg er blodtype 0, det er genetisk for meg å kjenne en sterk trang til hard fysisk trening.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DETTE KOMMER GANSKE overraskende på meg, siden jeg ikke har beveget meg av annet enn nødvendighet de siste 15 årene. Det har seg slik at 0 er den eldste av blodtypene, helt fra jegeren som bodde i huler og bare spiste rått kjøtt. At jeg skulle være jeger, rimer heller ikke helt. I sommer grein jeg i en halv time fordi jeg så noen ta livet av en fisk. Like fullt besitter jeg, ifølge blodtypedietten, en øyeblikkelig og fysisk reaksjon fra mine jegerforfedre, hvilket gir seg utslag i intens fysisk energi. Dette medfølger også en viss kobling mellom personlighet og blodtype. «Hver person med type 0 bærer på en genetisk hukommelse av styrke, utholdenhet, selvtillit, det å våge, intuisjon og en iboende optimisme.» Doktor D'Adamo kan for eksempel avsløre at Ronald Reagan hadde blodtype 0: «Hans administrasjon var preget av sikkerhet, jevnhet og en utrettelig framtidsoptimisme. Du følte aldri at Reagan tvilte på seg selv.» Til samme blodgruppe hører dessuten Al Capone, Mikhail Gorbatsjov samt dronning Elizabeth II og hennes sønn prins Charles.

OK, så har jeg gener som likner de første menneskene på jorda, og jeg kan sammenlikne meg med noen store menn, den engelske kongefamilien og meget mulig også vår egen Carl I. Hagen. Bak i boka finnes lista over matvarer man bør unngå, noen er nøytrale og noen er ikke mindre enn medisinske. Jo mer man får av de sistnevnte, jo bedre helse vil man oppnå. Jeg er altså kjøtteter. Kanskje det er derfor jeg aldri mestret tilværelsen som vegetarianer tidlig på 90-tallet, slik det var påkrevd i alternative, lett buddhistiske studentkretser. Offisielt holdt jeg i en uke, men enkelte medlemmer av kollektivet kunne spore kebabsaus i munnviken allerede etter to dager på linsekjøret. Og det var vel og bra, for ifølge dietten min skal jeg unngå alle typer linser. Visste jeg det ikke.

DET KOMPLISERER hverdagen at min ektemann har blodtype A. A er «jordbrukeren» og skal ikke ha kjøtt, men kan med fordel spise abbor, karpe eller breiflabb. Breiflabb er medisinsk.

Ekteskapet vårt har fungert bra hittil, men dette er ytterst ubeleilig. Nå må vi gå hver vår vei, i hvert fall i kosten. Det mest praktiske hadde utvilsomt vært å finne en ny mann med blodtype A. Men etter å ha satt meg inn i personligheten til A-folket, velger jeg å vente litt med å ta ut separasjon. Fra naturens side er nemlig A-folket «samarbeidsvillige, meget smarte, flinke og følsomme». Tenk det. Her har jeg har vært gift med en fantastisk og smart mann i over tre år, og har for det meste oppfattet ham som lat og urimelig.

Min ektemann er skeptisk til blodtypedietten, men etter å ha tatt ett blikk på den stadig voksende magen i speilet, lar han seg overtale. Han får en tøff start. Lammekjøtt er medisinsk for meg, men gift for hans blodtype. Det takler han dårlig midt i fårikålsesongen. Jeg utstyrer den meget smarte, samarbeidsvillige og følsomme mannen min med fiskestang, fjellanorakk og en bok om abbor. To dager seinere kommer han utsultet hjem uten noe som helst.

Han har gått seg vill på Hardangervidda, og det eneste han har spist er meitemarken jeg dro opp fra blomsterbedet før han reiste. Jeg ser etter meitemark på doktor D'Adamos lister, men det står ingenting. Det aner meg at vi går en vanskelig tid i møte.

VERDEN BØR VIRKELIG ta konsekvensen av denne nye kunnskapen. Man kan innføre egne barer og sjekkesteder for folk med samme blodtype. For eksempel Bar 0, Bar A og Bar B. På den måten risikerer man ikke å måtte lage to forskjellige middager hver dag. Selvfølgelig ville en få et par av de tragiske kjærlighetshistoriene à la Romeo og Julie, der folk fra ulike grupper blir vilt forelsket. Familiene deres vil da selvfølgelig gripe inn og fortelle de ulykkelig elskende at deres samliv er dømt til fortapelse og at de må finne seg partnere fra sine egne grupper.

Diettens andre uke: Optimismen har lagt seg. Det hersker unntakstilstand i heimen. Man blir ganske sliten av å skaffe seg det man trenger. Abboren biter ikke. Kjøttet skal være fra frittgående dyr. Poleszynski anbefaler i forordet å alliere seg med nærbutikken for å få importert det man trenger.

Rimi-Hagen har altså sagt nei. Jeg kjenner meg ikke særlig bedre, og jeg har lagt på meg fire kilo. Min ektemann har riktignok gått ned to, men det skyldes antakelig oppholdet på vidda med mose og mark som eneste føde. Jeg gir opp. Etter å ha lagt på meg og samtidig fått en ekstremt dårlig fordøyelse, en uutholdelig migrene og kanskje diabetes, sier jeg meg ferdig med blodtypedietten. På tross av at det kan forkorte livet, legger jeg meg på sofaen med en livsfarlig hvetebolle. Det er merkelig. Jeg kjenner ingen intens trang til hard fysisk trening.