OMORGANISERER: Mari Velsand (t.v.), direktør i Meidetilsynet har fått i oppdrag å omstille tilsynet. Her sammen med Randi S. Øgrey, administrerende direktør i Mediebedriftenes Landsforening. Foto: NTB Scanpix
OMORGANISERER: Mari Velsand (t.v.), direktør i Meidetilsynet har fått i oppdrag å omstille tilsynet. Her sammen med Randi S. Øgrey, administrerende direktør i Mediebedriftenes Landsforening. Foto: NTB ScanpixVis mer

Medietilsynet:

Blodbad i Fredrikstad

Et hvert forsøk på reformtiltak innen det offentlige utløser rabalder. Nå gjelder det et introvert tilsyn som har levd et beskyttet liv i Fredrikstad, skriver John Arne Markussen.

Kommentar

Da den erfarne medieleder Mari Velsand for ett år siden takket ja til jobben som direktør for Medietilsynet, fikk hun et omstillingsoppdrag fra kulturdepartementet. Hun skal gjøre tilsynet mer relevant og tilpasset dagens utfordringer i mediebransjen, mer synlig og utadrettet. Det er ikke et øyeblikk for tidlig.

Men tro nå bare ikke at endringsprosessen er støyfri. Den har utløst betydelige motkrefter. Ifølge flere stort oppslåtte reportasjer i Klassekampen - med ansatte som kilder – bedriver Velsand en brutal og useriøs prosess som kan ende i rettsapparatet.

Situasjonen i Fredrikstad har brått fått likhetstrekk med den vi kjenner fra striden om SSB og Christine Meyer. Forskjellen er imidlertid at Velsand ser ut til å ha ryggdekning fra sine foresatte i departementet når det begynner å storme.

Medietilsynet forvalter norsk mediepolitikk på vegne av departementet og Stortinget. Blant de viktige oppgavene er oppsyn med barn og mediebruk, pressestøtten til norske aviser, og å føre tilsyn med allmennkringkasterne NRK, TV2, P4 og Radio Norge.

De store oppgjør knyttet til Medietilsynet på 2000-tallet synes lenge siden nå. De dreide seg om eierskapsloven og konsentrasjonen av mediemakt rundt noen store aktører – som Schibsteds overtakelse av regionavisene og A-pressens kjøp av Edda Media. I dag er eierskapsspørsmål overlatt Konkurransetilsynet, og det er andre utfordringer enn oppkjøp av papiraviser som preger diskusjonen i bransjen.

Bakteppet for omstillingen som gjennomføres i Medietilsynet er nettopp de dramatiske endringene som så fundamentalt har endret bransjen i løpet av de siste ti år. Hvis ikke tilsynet helt skal miste sin relevans, er det nødvendig med endringer. Det høres absurd ut, men er faktisk sant: I Medietilsynet sitter man fortsatt og ser gjennom alle nye kinofilmer for deretter å kunne sette aldersgrense på dem. Dette skjer altså mens måten vi konsumerer film og serier på er dramatisk forandret. Det er sikkert nødvendig med aldersgrense på kinofilmer, men det burde vel strengt tatt distributørene selv kunne klare. Netflix, HBO og Amazon Prime er utenfor tilsynets rekkevidde.

Medietilsynet må tilpasse seg en nye medievirkelighet. Hvilke tilsynsoppgaver skal enheten ha? Hvordan skal man bli en viktig leverandør av data og analyser, hvordan skal man spre kunnskap om mediemangfold og bidra med informasjon som kan danne grunnlag for gode diskusjoner om virkningen av pressestøtte?

Det er grunn til å anta at Medietilsynet, som bør være i fremste rekke av digitaliserte offentlige etater, har et stort behov for investeringer på IT-siden. Fokus må dreies fra kontroll til veiledning, og det må utvikles samarbeid med eksterne forskningsmiljøer som både har kompetanse og kapasitet til å gjøre tilsynet til det sentrale faglige omdreiningspunkt som bransjen trenger. Målbildet er en revitalist strategi og nye arbeidsoppgaver, gjennomgang av organisasjon og en påfølgende nedbemanning.

Det er 48 fast ansatte i Medietilsynet. Når driftsbudsjettet er på 50 millioner betyr det at omtrent alle de pengene man disponerer er bundet opp i lønninger. Det blir det lite dynamikk av. Skal man tro rapportene i Klassekampen (som får ca. 40 millioner i pressestøtte via Medietilsynet hvert år) er det ikke behov for noen omstilling. I alle fall går det for fort nå. Omstillinger gjør jo gjerne det – uansett hvor grundig man er med strategiprosess, involvering og forankring - og drøftinger.

Det har aldri vært lett å få til prosesser for omstilling i det offentlige. Bekymrede lokalpolitikerne er aldri langt unna. Så også denne gang. Nå har SVs Freddy André Øvstegård tatt saken om Medietilsynet til kulturminister Trine Skei Grande. Det skriftlige spørsmålet til statsråden er pakket inn i en tårevåt Klassekampen-beskrivelse av den nye vonde hverdagen i Fredrikstad: «Noen sitter og gråter på kontoret, andre er forbannet, men de fleste er livredde.»

Øvstegårds spørsmål er ikke drevet av bekymring for tilsynets evne til å utføre sine oppgaver. Bekymringen er en annen: «Mener statsråden det er fornuftig mediepolitikk at Medietilsynet reduseres så drastisk, og støtter statsråden omorganisering utfra et næringspolitisk og distriktspolitisk perspektiv når disse arbeidsplassene i utgangspunktet ble flyttet til Fredrikstad for å sørge for statlige arbeidsplasser utenfor Oslo?».

Men både lokalpolitikere, fagforeninger og Klassekampen har ganske sikkert svaret klart på hva som skal til i Fredrikstad: Det offentlige må øke bevilgningene – så alt kan fortsette som før. Og da er vi ved problemets kjerne. Medietilsynet er blitt en illustrasjon på tidsånden: Det blir nærmest sett på som forbrytersk å ta initiativ til reformer i det offentlige. Prøver du på det, er du (politisk) død.