Blodbadet i Darfur

DARFUR: Humanitært arbeid må aldri brukes som en unnskyldning for politisk passivitet, skriver Jan Egeland

DET ER OVER TO ÅR siden jeg for første gang tok opp situasjonen i Darfur overfor FNs sikkerhetsråd. Dengang kalte jeg situasjonen for etnisk rensing av det verste slag. I dag kan jeg gjenta det. Verdens største hjelpeaksjon henger nå i en tynn tråd og situasjonen er for øyeblikket uutholdelig. Hvis vi skal klare å unngå omgående og massivt tap av menneskeliv trenger vi umiddelbar handling fra den sudanske regjeringen, opprørerne, medlemmene av FNs sikker-hetsråd, samt regjeringer i giverlandene.Blodbadet i Darfur eskalerer stadig og befinner seg nå også i Tsjad. Ytterligere 200 000 mennesker har flyktet i frykt for sine liv i løpet av de fire siste månedene. Mer enn to millioner mennesker er fordrevet. Milits støttet av regjeringen terroriserer landsbyene mens de plyndrer og benytter seg av den brente jords taktikk, som systematisk knuser liv og ødelegger levebrød helt ustraffet. Opprørerne fortsetter å angripe sivile og humanitære operasjoner.Det er nå 14.000 ubevæpnede hjelpearbeidere i Darfur, de fleste av dem sudanesere. Til sammenligning er det bare halvparten så mange tropper utplassert fra Den afrikanske unionen som har ansvaret for å opprettholde fredshvilen i et område like stort som Texas. På samme måte som i Bosnia for ti år siden har den humanitære responsen vært den eneste effektive responsen fra verden overfor grusomhetene i Darfur. Istedenfor å helbrede såret har verden foretrukket å plastre på en åpen blødning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SELVFØLGELIG ER «humanitære plastre» nødvendige for å redde liv. I løpet av de to siste årene har vi hatt meget stor fremgang innenfor det humantære hjelpearbeidet. I 2004 var antallet hjelpearbeidere i felt bare 230 for å hjelpe 350.000 mennesker. I dag hjelper vi ti ganger så mange, som utgjør halvparten av Darfurs befolkning. Gjennom samarbeid har FN-organ og NGO\'er redusert antallet døde blant internt fordrevne med 2/3 fra nivået i 2004, samt halvert tallene for feilernæring fra 2005.Men i dag blir disse livsbesparende oppnåelsene revet bort ettersom volden øker på alle kanter, samt at regjeringen i Sudan i større og større grad legger hindringer. Begge disse forholdene forhindrer oss i å nå de i nød. Dette kan stoppe den massive humanitære innsatsen i Darfur som kan sette millioner av liv i fare.I mellomtiden har den økonomiske bistanden nært sagt stoppet opp. Giverstøtte fra Europa og Golfstatene er svekket betydelig. FNs appell vår om støtte til å redde liv har bare fått 20 prosent av det som trengs. Sist uke annonserte vi at vi snart må kutte matrasjonene ned til halvparten av hva de er i dag. Flere kutt betyr flere tapte menneskeliv hvis ikke flere ressurser kommer umiddelbart. Vi trenger fremgang på alle områder: sikkerhet, at den humanitære hjelpen kommer frem og forpliktelse politisk. I motsatt tilfelle vil dødstallet øke eksponensielt i Darfur.

FOR DET FØRSTE trenger vi bedre sikkerhet for folket i Darfur. Den afrikanske unionens dedikerte, men hardt pressede styrker må umiddelbart styrkes i løpet av denne overgangsperioden for å forbedre beskyttelse av befolkningen. Beskyttelse av befolkningen haster. Hjelpearbeidere må også kunne hjelpe alle dem i nød uten frykt for kidnapping, overfall, bilkapringer eller trakassering fra offisielt hold. De nåværende forholdene er uutholdelige. Hvis dette fortsetter vil hjelpearbeiderne bli tvunget til å trekke seg ut, som vil kutte den livslinjen som opprettholder hundre tusener av forsvarsløse sivile. Alle parter - regjeringen, milits og opprørerne - er ansvarlige for de fryktelige sikkerhetsforholdene som truer Darfurs befolkning, og som vanskeliggjør den humanitære innsatsen ytterligere.For det andre må vi nå frem til de som er i nød. På dette området er fremgangen fra i fjor reversert. Andel humanitær hjelp som når frem er nå på sitt verste siden våren 2004. I vestre og nordre del av Darfur når hjelpearbeiderne bare frem til 40 prosent av befolkningen på grunn av sikkerhetsforholdene. Hjelpearbeidernes tilgang til befolkningen avhenger av forbedret samarbeid mellom regjeringen i Khartoum og de bevåpnede gruppene. Desverre har vi bare sett det motsatte. Hjelpearbeiderne i Darfur tvinges til å jobbe under trusler, frykt, samt et orwelliansk mareritt av unendelige buråkratiske restriksjoner som effektivt og intensjonelt forhindrer vår mulighet til å nå de i nød. Sist måned ble en ledende hjelpeorganisasjon som hadde ansvaret for å drive en leir med 90.000 fordrevne tvunget til å pakke sakene sine og reise. Regjeringen vil fra nå av føre tilsyn med leiren. Det er unødvendig å si at det er grunn til å være meget bekymret med hensyn til sikkerheten i leiren, med henblikk på regjeringens tidligere oppførsel vedrørende beskyttelse av sivile.

HUMANITÆR HJELP er avgjørende når det gjelder å redde liv. Men nødhjelp er et fatalt og utilstrekkelig svar på verdens dødelige konflikter. Ubevæpnede hjelpearbeidere kan holde mennesker i live i dag, men de kan ikke forhindre dem i å bli myrdet, voldtatt, eller tvunget vekk fra deres hjem i morgen. Vi må ikke repetere det tragiske feilgrepet med Bosnias «sikre områder». Humanitært arbeid må aldri brukes som en unnskyldning for politisk passivitet. Likevel er det akkurat dette som skjer i Darfur i dette øyeblikk.Darfurs befolkning har akutt behov for hjelp, men de har også bruk for mye mer enn det. De trenger beskyttelse og fred, ikke bare på papiret i Abuja, men implementert og håndhevet i enhver landsby i Darfur. Til slutt trenger menneskene i Darfur moralsk lederskap fra FNs medlemsstater i Afrika, Asia, den arabiske verden og i vesten. Vi trenger handling og ikke ord. Inget annet vil redde liv i dag eller bringe fred imorgen. Inget annet kan gjøre slutt på «aldri mer.»