Blodbank i bråk

«The International» kritiserer moralen til det internasjonale bankvesenet - og sparker inn vidåpne dører.

FILM: Infløkt historie? Ja. Intrikat intrige? For så vidt. Elegant utførelse? Nei. «The International» forsøker å si noe stort, viktig og klokt, samtidig som den ønsker å underholde det brede lag. Det går ikke så veldig bra.

Nødløsning

Clive Owen og Naomi Watts er etterforskere som oppdager at noe er fryktelig, fryktelig galt hos en gigantbank med hovedsete i Luxemburg. Etterforskningen tar dem til flere fotogene åsteder på begge sider av Atlanteren, og jo nærmere sannheten de kommer, jo større fare befinner de seg i. For dette er en storbank som ikke skyr noen midler for å nå sine mål.

Historien åpner for en rekke helikopterskudd av bylandskap, og mange spennende aksenter fra et stort, internasjonalt ensemble. Owen og Watts, som i filmen har fått de litterlære navnene Salinger og Whitman, er gode skuespillere. At typene de spiller aldri utvikler seg i noen retning, eller at kjemien dem i mellom er lik null, kan de neppe lastes for. Heller ikke at de har fått noen usedvanlig stive replikker. Det må manusforfatter og regissør ta skylden for. De burde forresten også fått juling for slutten, som er så lettvint at den virker som en ren nødløsning.

Ren energi

For ti år siden slo regissør Tom Tykwer gjennom med «Løp, Lola Løp», en enkel, men intens thriller som struttet av ren energi. Siden har han søkt vidt forskjellige prosjekter med vekslende hell. Etter filmatiseringen av bestselgeren «Parfymen», legger han seg nå altså ut med det internasjonale bankvesenet. Filmen ble laget før dagens krise var et faktum. At moralen på toppen av finanspyramidene ikke er så rotten i virkeligheten som i filmen, kan man bare håpe på. Men at penger fra vår del av verden er med på å finansiere krig og forferdelse andre steder, vet vi allerede så alt for godt. Slik blir «The International» verken veldig spennende eller sjokkerende. Å sparke inn åpne dører har aldri vært en særlig publikumsvennlig disiplin.