Anmeldelse: «Mirakelet»

Bloddryppende påskemirakel

«Il Miracolo» er italiensk, morbid påskemysterium av beste sort.

UFORKLARLIG: En naken, blodinnsmurt mann, i et rom oversvømt av blod, er utgangspunktet for handlingen i «Mirakelet». Foto: NRK
UFORKLARLIG: En naken, blodinnsmurt mann, i et rom oversvømt av blod, er utgangspunktet for handlingen i «Mirakelet». Foto: NRKVis mer

«Mirakelet»/«Il Miracolo»

5 1 6

Dramaserie

Premiere NRK1 26.4 kl 2315. Alle episoder tilgjengelig på NRK.no fra 12. april.
Beskrivelse:

Ingen kan forklare hvordan en madonnastatuett kan gråte ni liter blod i timen.

Kanal:

NRK

«Italiensk, morbid påskemysterium av beste sort.»
Se alle anmeldelser

La det bare vært sagt først som sist: Italienske «Mirakelet» er ikke en påskekrim.

Om noe kan den kalles et religiøst påskemysterium med eksistensielt tilsnitt, som slekter langt mer på seriemesterverk som «The Leftovers» (HBO), og franske «Les Revenants» enn Agataha Christie. Det er en meget bra ting.

Drypp

Du vet du er på bølgelengde med serien når du legger den italienske svisken som går over åpningsvignetten rett inn på Spotify-spillelisten din (Jimmy Fontanas «Il Mondo», hvis du lurte).

I en mørk kjeller i Roma oppdager politiet et merkelig skue: en naken, blodinnsmurt mann, i et rom oversvømt av blod. Kilden viser seg ikke å være noe kriminelt, men en statuett av den hellige Mor som gråter blod fra øynene. Uavbrutt. Drypp, drypp, drypp. Ni liter i timen.

Drypp. Drypp. Drypp.

Frafallen pater

Fenomenet kan ikke forklares vitenskapelig, men forandrer (naturlig nok) livet til alle som trekkes inn i den topp hemmelige saken et drypp av gangen, både statsministeren og hans familie, forskerne som studerer det, sikkerhetsfolkene som prøver å spore opphavet, og kirkens mann (Tommaso Ragno) som blir bedt om å komme inn med åndelig ekspertise. Sistnevnte er for øvrig en av de mest fascinerende/frastøtende rollefigurene jeg har sett på lenge – en ufyselig pervers, mildt sagt frafallen pater med hvit Anton Chirugh-sveis (Javier Bardem i «No Country For Old Men») og en forkjærlighet for skrapelodd, dametruser og å svindle gamle damer, men likevel kan få seg til å si ting som «mirakler er farlige, de frir oss fra ansvar». Det dekadente og perverterte i kontrast med det som likevel virker som en oppriktig gudstro – både institusjonell og personlig – har alltid gjort italienerne til en fascinerende disonnerende gjeng, og evig kilde til godt, eksistensielt drama.

Serien er stemningsfull og vakker i sin morbiditet, og har samme jordnære tilnærming til det overjordiske som «The Leftovers». Den tar seg god tid, og bretter ut små, personlige historier om miraklenes funksjon i vår prosaiske tid.

Drypp. Drypp. Drypp.

(Anmeldelsen er basert på de første tre episodene.)