Blodet fra Kosovo

Ismaïl Kadaré har i boka «Tre sørgesanger for Kosovo» gjenfortalt mytene om slaget på Kosovo-sletta i 1389, og diktet dem om til en klagesang over det forbitrede broderhatet som hjemsøkte og hjemsøker naboene på halvøya.

Det hele er fortalt i en homerisk stil med en allvitende forteller som frodig beretter om forspillet, selve kampen og etterveene. I sterke og kontrastrike farger rulles slagscene på slagscene opp. På den ene siden står serberne under sin fyrste Lazar. Sammen kjemper albanerne, rumenerne, bosnierne og ungarerne under sine ulike fyrster. Det spraker av farger og smeller i bannere og vimpler, det er en brokete, mangfoldig og sammensatt vev av balkanfolk som er kalt hit på Kosovo-sletta for å forsvare den kristne jord mot muslimene.

Mens de kristne er preget av farger og kontraster, er den tyrkiske hæren grå og enstonig. Krigerne bærer de samme navn, de har en fører, og han drikker ikke vin før slaget, slik de kristne fyrstene, men går tidlig til sengs.

Samvittighet

Sentralt i fortellingen står rapsodene, dikterne og sangerne, som følger de albanske og serbiske fyrstene i felten. De har den samme oppgaven som de norrøne skaldene hadde. De skal bringe videre fortellingene om stormennenes bragder. De skal være vitner til det som skjer, og omskape hendelsene til diktning. De er ettertidas hukommelse, men også dens samvittighet.

Snikmord, sønnemord og massakrering av fanger er renninger i den balkanske veven, under Kosovo-slaget, som i ettertid. Hærførerne på begge side, både Lazar og den tyrkiske prins Beyazit blir drept under slaget, den første likvidert som krigsfange, den andre myrdet av en serbisk hevner. Eller var det kanskje dobbeltgjengeren til prinsen som ble drept? Diktningen gjemmer mange hemmeligheter og uklarheter, slik virkeligheten også gjør det. I alle fall er den tyrkiske prinsens levninger, det vil si noen av dem, begravd på Kosovo-sletta, slik at det muslimske blodet også har gjort området til et hellig land for muslimene. Akkurat som det er et hellig land for albanerne og serberne, som hadde kjempet uforsonlig og hatefullt om dette stykke Balkan lenge før 1389, og som har sine helter begravd i Kosovos jord.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sorg og hat

Men også prinsens sjel ligger i Kosovo, og den blir vitne til det som videre skjer, helt opp til den tid da vesirer som NATO, Madeleine Albright og Robin Cook deltar i nye strider. Han er lei av å ligge begravd i den kristne uendeligheten. Av og til lurer prinsen på om det ikke er hans blod som er opphav til alle redslene.

«Jeg vet det er en vanvittig hypotese; likevel bønnfaller jeg deg, Herre, i min ikke-væren, om endelig å innvilge meg glemsel.»

Som man skjønner er det sorgen over uforsonligheten og hatet som er gjennomgangsstemningen i verket. Rapsodene gråter over både nederlaget og det gjensidige broderhatet, som de ser som urkilden både til nederlaget og til alle ulykkene. Men de kan verken endre virkeligheten eller gjøre noe med sine egne hjerter, som er like mye fylt av uforsonlighet som de folk de sørger over i sine sanger. Også de som vil fred, volder hat og bitterhet. De som ønsker det gode, bidrar selv til å styrke fiendskapet.

Slik blir diktningens oppgave egentlig ingen annen enn å avspeile den blodstenkede jorda og de hatefulle hjertene. På lengre sikt kan den kanskje så en liten smule mer forsonlighet, men helst formår det ikke annet enn å gi innsikt om språkets verden, som jo er en del av menneskenes liv.