BLODFATTIG: Forfatter Bret Easton Ellis lykkes ikke med oppfølgeren til debutboka, mener vår anmelder.  Foto: Ørjan F. Ellingvåg / Dagbladet
BLODFATTIG: Forfatter Bret Easton Ellis lykkes ikke med oppfølgeren til debutboka, mener vår anmelder. Foto: Ørjan F. Ellingvåg / DagbladetVis mer

Blodfattig fra Bret Easton Ellis

Nihilistsuppe på en spiker.

||| ANMELDELSE: Bret Easton Ellis var tjue år gammel da han brakdebuterte med «Less than Zero» i 1985, en intens skildring av monoton destruktivitet blant styrtrike tenåringer i Los Angeles. I «Imperial Bedrooms» (som også er tittelen på den norske oversettelsen) får vi nå vite hvordan det gikk med dem. Som om det var nødvendig.

Vektløst Det har gått 25 år, og Clay, Blair, Trent, Rip og Julian har fulgt hvert sitt kokainspor inn i filmindustriens virkelighetsfjerne mellomsjikt. De tjener godt, sliter privat og har mistet sine få formildende karaktertrekk. Som i debutromanen begynner «Imperial Bedrooms» med at Clay kommer tilbake til Los Angeles oppunder jul, og beveger seg vektløst gjennom et alkoholisert flimmer av overfladiske fester og lunsjavtaler.

Men denne gangen er det noen som følger etter ham i bil fra flyplassen, og handlinger har plutselig begynt å gi konsekvenser.

Blodfattig fra Bret Easton Ellis

Etter at han ligger med en ung skjønnhet som tror det vil skaffe henne en filmrolle, begynner trusler og vage advarsler å snøre seg sammen rundt Clay, og snart står han fanget i et thrillerplot som på usannsynlig vis inkluderer alle de gamle vennene, der paranoia er synonymt med tekstmeldinger fra ukjent nummer, og uskyld i beste fall er et fremmedord.

Avstumpet Kjernen i historien er den unge jenta, som er villig til å gjøre alt for å oppfylle skuespillerdrømmen. Overalt vekker hun følelser som setter skruppelløse menn opp mot hverandre, og blir slik en overtydelig katalysator for den bunnløse kynismen som råder i byen og bransjen. I kjølevannet flyter blod, videoklipp og maltrakterte lik.

Men der «Lezz than Zero» ble drevet av en rå, poetisk monotoni, som fremmet en dypereliggende uhygge, er handlingen i «Imperial Bedrooms» utelukkende overfladisk, og drivet ligger bare i tilbakeholdt informasjon. Underveis ulmer det i et halvhjertet meta-aspekt: Hovedpersonen fanget i et slikt plot han selv lever av å skrive. Selv på sitt mest spennende er det irriterende, fordi verken språket eller karakterene på noe tidspunkt får liv.

Scenene med misbruk og tortur, som skulle vært høydepunktene her, fremstår mest som påklistrede påminnelser om hvor enda mer følelsesmessig avstumpet de alle har blitt med åra, uten at noen leser burde bli sjokkert av volden, aller minst de som har lest bøker av Bret Easton Ellis tidligere.

Faktum er at hans kalde vassing i vold og dop som tjueåring fortsatt er mer skremmende lesning enn hva han klarer tjuefem år senere, og med «Imperial Bedrooms» forspiller han først og fremst en ypperlig anledning til å si noe fornuftig om akkurat dét.