Blodfattig om blodig sjanger

Uspennende om spenning.

BOK: Etter å ha lest Hans H. Skeis bok om krim, sitter man igjen med én oppfatning: Det er langt mer underholdende å lese krim enn å lese om krim. «Blodig alvor» er en samling tidligere publiserte artikler og foredrag om kriminallitteratur, og det er forbløffende hvor uinspirerende et i utgangspunktet fargerikt emne kan bli når man teoretiserer over det.

Selvfølgeligheter

Undertegnede er i utgangspunktet mer enn gjennomsnittlig interessert i krim, men jeg klarte likevel ikke å opparbeide noen stor interesse for artikler som «Fascinasjonen ved den leselige teksten: Om den klassiske detektivfortelling» eller «Blodig alvor: Om begrepet kriminallitteratur – med vekt på nye utviklingstrekk». Skei bruker mye plass på å forsikre seg om at krim er «ordentlig» litteratur, ikke sjuskete underholdning, men den diskusjonen kan vel neppe lenger ha interesse for den jevne krimleser. Dessuten serveres det for mange selvfølgeligheter, som at sjangerkrav er viktige men at sjangeren likevel lar seg tøye.

Nettopp. For hvordan har ellers krimsjangeren klart å holde seg både populær og lest, hvis det ikke hadde vært for denne evnen til fornyelse? For noen år siden var det en slags debatt i Norge hvor flere kjente krimforfattere mente at krimsjangerens regler utgjorde en tvangstrøye. Bare det å innrømme noe sånt, er å si at man mangler fantasi, kreativitet og eventyrlyst. Forfattere som hele tiden utfordrer reglene og utvider grensene, trenger ikke føle seg sperret inne – det skrives fremdeles krim i enorme mengder, og mye av det er overraskende friskt og underholdende innenfor de samme, velbrukte rammene.

Chandler

«Blodig alvor» består også blant annet av artikler om kriminalnovellen, norsk kvinnekrim, nordisk krim, Kjartan Fløgstads kriminalromaner og en analyse av Stieg Larssons første bok. Det er også veldig mange henvisninger til Raymond Chandler, Ed McBain og Edgar Allan Poe, som for all del er historisk viktige forfattere, men som knapt trenger flere hyllingstaler. Ei bok som nevner verken Robert Wilson, Ian Rankin eller Michael Connelly kan knapt sies å være på høyden når det gjelder omtale av moderne krimskriving.

Det norske

Heldigvis består omkring seksti sider av «Blodig alvor» av artikkelen «Norsk kriminallitteratur etter 1972», som er nøyaktig hva tittelen sier – en gjennomgang av det som har skjedd her i landet de siste trettifem åra. Her er ting satt i system på en oversiktlig og lettfattelig måte, og det hadde egentlig vært ønskelig om denne artikkelen hadde utgjort bokas rammeverk. For «Blodig alvor» spriker litt i alle retninger, og selv om undertittelen «Om kriminallitteraturen» er dekkende, så blir boka for vidtfavnende til å gjøre annet enn å skrape i overflaten på litt tilfeldige steder.