Blodfattig Wassmo

Jevnt brukbar metaroman med reisen som metafor for personlig utvikling.

Herbjørg Wassmo leverer metaroman og reiseskildring i ett. Den kunne trengt mer kjøtt og blod både på handling og personer.

BOK: Med den posisjonen Herbjørg Wassmo har opparbeidet seg i vår samtidslitteratur, vil enhver ny bok fra hennes hånd nødvendigvis bli imøtesett med stor spenning. Hva er prosjektet denne gangen? Tråkker hun av sted langs gamle spor, eller har hun funnet på noe nytt?

Wassmos forrige roman var en temmelig kulørt affære. Årets roman er noe ganske annet. Et stykke på vei retter den opp det dårlige inntrykket som den forrige etterlot seg.

Metaroman

«Flukten fra Frank» er en metaroman. Nå bedriver altså også Wassmo metafiksjon, og det lenge etter at det var høyeste mote i litterære kretser. Mens mange hadde det travelt med å skrive om forfattere som skrev romaner, holdt Wassmo seg til den realistiske illusjonskunsten og den tilhørende identifikasjonsestetikken.

Men selv om «Flukten fra Frank» forteller om en forfatters arbeid med sin nye roman, så er identifikasjon også et viktig tema her, med den viktige forskjellen at det ikke er leserens identifikasjon med de oppdiktede figurene det dreier seg om, men forfatterens identifikasjon med de samme.

Utroskap

Utgangspunktet er en utroskapshistorie. Tittelens Frank er den godt voksne forfatteren Sannes elsker. Han er gift med en atskillig yngre kvinne, som han nødig vil forlate. Søt er hun også, og attpåtil har de to små barn. Om vi ser bort fra at aldersforskjellen er en annen enn vi er vant til, så er dette kjente, om enn ikke særlig kjære toner.

Men så begynner det å skje saker og ting. Frank er av spillernatur, og som forretningsmann har han ikke bare rent mel i posen. En dag ber han om tillatelse til å sette en større sum penger inn på Sannes konto. Det dreier seg om flere millioner kroner, og Sanne vet ikke sin arme råd. Men som den tjenestevillige kvinnen hun er, oppfyller hun hans ønske.

Damer på tur

Fra det store intet dukker det så en ny person opp, en kvinne ved navn Frida, som forsøker å overtale Sanne til å stikke pengene i egen lomme og dra ut i verden med Frida som reisefølge. På mirakuløst vis klarer hun det, og de begir seg sammen ut i verden, først til Berlin, deretter med bil tvers gjennom store deler av Europa. Etter hvert slutter også den bedratte hustru seg til selskapet. Det høres fortenkt ut, men det er sånt som uten videre kan skje i en metaroman.

For samtidig som reisen er en konkret reise, er den selvsagt også stoffet romanen i romanen skapes av. Og personene figurerer følgeriktig på to nivåer: De er deltakere på reisen, og de er aktører i romanen om reisen, en reise som i samsvar med dette også har en metaforisk dimensjon - som en flukt fra virkeligheten inn i fiksjonen, styrt av et ønske fra fortelleren/forfatterens side om å finne seg selv eller omdanne seg selv til en handlende person innenfor virkeligheten fiksjonen er en flukt fra.

Dobbeltgjenger

Det høres finurlig ut, men metaromaner er gjerne finurlige. Og det er ikke slutt med dette. Slik tilfellet ofte er i denne typen romaner, er personene neppe å forstå som selvstendige figurer.

Snarere er de utspaltninger av en og samme. Således må i alle fall Frida og Sanne oppfattes som dobbeltgjengere, med Frida i rollen som Sannes handlekraftige alter ego, som dels kan forstås som hennes (feministiske) ideal-jeg, dels som hennes kyniske og mørke skygge. Hvor den bedratte hustru hører hjemme hen i dette bildet, er ikke så lett å utrede. Noen rebuser bør da også overlates til den ihuga Wassmo-leser å løse.

Reiseskildringen er en av vår tids store motesjangrer. Om den i dette tilfelle brukes som et påskudd for å skrive en metaroman eller omvendt, skal være usagt. Wassmo har selv vært på farten de siste par åra, og som kjent har den som har gjort en reise, gjerne noe å fortelle. I alle fall inneholder romanen like deler reiseinntrykk og like deler betraktninger over skrivingen av romanen.

Samtaler

Som det kreves av metaromanen, fører forfatteren-i-fiksjonen lange samtaler med sine egne romanpersoner, og innskutt i det hele er en rekke «tablåer», det vil si scener fra forfatterens egen triste barndom som foreldreløst barnehjemsbarn. De dukker opp for Sannes indre blikk med jevne mellomrom og tjener både til å forklare hennes personlighet og til å skape framdrift i den «indre», metaforiske reisen, det vil si forfatterens forsøk på å komme videre i sin selvutvikling.

Det blir for mye forutsigelig metaprat etter hvert, men til tider er det ganske fiffig. Som reiseskildring er også boka på det jevne, selv om det glimter til her og der.

Man kunne ønske seg litt mer kjøtt og blod på handling og personer. Vi vet jo at Wassmo kan være både kjødelig og blodfull når hun vil, og man griper seg etter hvert i å savne en type som Dina.

Men likevel henger vi med til siste slutt. Såpass identifiserer vi oss som lesere med den Sanne som gjennom sin egen fiksjon forsøker å bryte opp fra sitt gamle passive jeg og bli en mer handlekraftig og selvstendig dame - også i forhold til mennene hun ikke kan være foruten, selv om hun velger å flykte fra dem.

Som kjent er det da også flukten, ikke hjemkomsten, de beste romanene er oppstått av.

<!--BTEK0--> PÅ TUR: Herbjørg Wassmo lar sin hovedperson legge ut på reise i sin nye roman. Samtidig blir menneskene hun skildrer, personer<P> i en roman i romanen.<!--FOTO-->