Blodfattige briter

Ikke udelt hyggelig gjensyn

FILM: Evelyn Waughs roman fra 1945 er et frydefullt og ondskapsfullt oppgjør med britisk overklasse, lykkejegere og religiøs fanatisme. En satire krydret med utroskap, alkoholisme og latent homofili blant unge britiske menn ved eliteuniversiteter. Den dannet grunnlaget for en svært suksessrik tv-serie på begynnelsen av 80-tallet som gjorde tweed og teddybjørner moderne – samt Jeremy Irons til stjerne.

Nå er det klart for et «Gjensyn med Brideshead», denne gang som en vel to timer lang spillefilm. Det er en blandet fornøyelse.

Berusende

Historiens jeg-person er Charles, en kjekk, ung mann fra en pen, men ikke spesielt velstående, familie. Når han ankommer Oxford faller han pladask, både for Sebastian Flyte, en steinrik døgenikt, som leker seg gjennom studiene, og livet han lever. Når Charles blir invitert med til Brideshead, det gigantiske godset til familien Flyte, møter han Sebastians søster Julia, og fortere enn du kan si «Do you take sugar with your tea?», er det klart for tidenes trekantdrama. Og over det hele hviler den truende skyggen til familiens mektige matriark, Lady Marchmain (Emma Thompson), en iskvinne som elsker sin katolske gud mye høyere enn sine barn, og som er hellig overbevist om at livet på jorda bare er en generalprøve for det hinsidige. Snakk om mammaen fra helvete.

Bleke

I årets utgave av «Brideshead» er det homofile aspektet tydeligere enn det var i tv-serien fra 1981. Det er aldri tvil om Charles og Sebastian dyrker noe er mer enn et platonsk vennskap. Det gjør Sebastians voldsomme reaksjon, og seinere selvdestruksjon mer forståelig. Filmskaperne lykkes også med tidskoloritten. Filmen er spekket med gavebokbilder av mektig arkitektur, både interiører og eksteriører, fra både Oxford, Venezia og Castle Howard, som igjen har fått rollen som godset Brideshead. Men til tross for de store følelsene som er i sving blir det hele merkelig blekt og blodfattig. Det gjør ikke saken bedre at Sebastian og Lady Marchmain, som er historiens mest fargerike elementer – og som helt klart har de beste replikkene – forsvinner omtrent midtveis. Det man sitter igjen med er en pen, men flat film, der man aldri egentlig får mulighet til å bryte gjennom fernisset.