Blodhevn

Borte er den romantiske blodsugeren. 90-åras vampyrer dreper -og liker det. I kjølvannet av dem har vi fått en ny type superhelt: Vampyrjegeren.

I nattens dyp har det oppstått en ny yrkesgruppe. En gjeng menn og kvinner som fryktløs står ansikt til ansikt med den visse død, gang på gang. Gjør klar for vampyrjegeren.

I to sesonger har «Buffy - vampyrenes skrekk» kickbokset blodsugerne tilbake til det hinsidige på TvNorge, i kveld er det nattkinopremiere på «John Carpenter's Vampires» med James Woods; og om et par uker kan vi hygge oss med Wesley Snipes i «Blade».

Felles for disse tre er at de handler om moderne vampyrer i dagens USA - og nå er det vampyrjegeren som står i sentrum.

Denne yrkesgruppens framvekst har ført til en påtagelig endring blant vampyrene.

- Fram til nå har vampyrene i stor grad vært svært romantiserte. De nye er rene uhyrer, ja, nærmest som dyr å betrakte, sier Atle Boysen, filmskribent med en spesiell svakhet for skrekk, blod og død.

- Forfatteren Anne Rices bøker startet en bølge av vampyr-romantikk. Ikke tilfeldig toppet den seg midt på åttitallet, samtidig som vi forstod omfanget og alvoret med aids og hiv. Vampyrisme ble en slags anti-aids, en annens blod betyr ikke død, men et slags evig liv, sier Boysen.

VAMPYRJEGEREN ER INGEN NY OPPFINNELSE. Det var Dr. Van Helsing som til slutt ble selveste Draculas bane, og i film på film ble den gamle vampyreksperten tilkalt for å ordne opp. Først og fremst var han en slags vitenskapsmann med stor kunnskap om det okkulte, men med liten muskelstyrke.

Og han var en biperson. Dagens vampyrjegere smeller trestokken gjennom hjertet på vampyren først og spør etterpå. Og det er i disse rollene vi finner Hollywoods store navn nå.

- Den moderne vampyrjegeren er den selvsagte stjernen. Han er handlekraftig og steintøff. En ekte helt, ikke ulik den vi kjenner fra utallige klassiske westernfilmer, sier Boysen.

Parallellen til westernsjangeren er ikke tilfeldig. John Carpenter innrømmer åpent at han alltid har hatt lyst å lage en westernfilm, og at «Vampires» er det nærmeste han er kommet. Den foregår ørkenstaten New Mexico, fjernt fra det ubestemmelige europeiske gotikkmiljøet vi vanligvis finner vampyrer. Og James Woods vampyrjeger er tydelig inspirert av den klassiske dusørjegeren. At oppdragsgiveren her er den katolske kirke (!) er nytt, men likevel er det ikke tvil om hans motiver.

- Også innholdsmessig har «John Carpenter's Vampires» og «Blade» hentet elementer fra typiske westernfilmer. Den siste kanskje mer enn den første, selv om den foregår i urbane strøk. I den spiller Wesley Snipes den ensomme halvblods hevneren, en gjenganger i Wsternfilmer. Men han er ikke halvt indianer, han er halvt vampyr, sier Boysen.

Vampyrjegeren er tydelig et produkt av sin samtid. Fremste kjennetegn: han er utstyrt med en solid dose tidsriktig ironi.

DEN MEST POPULÆRE VERSJONEN av den moderne helten finnes på TV: «Buffy - vampyrenes skrekk». Her blandes den amerikanske highschool-serien med en solid dose skrekk og action.

Mens amerikanske feminister synes det er flott at tenåringspublikummet endelig har fått en jente som bokstavelig talt kan «kick ass», kommer stadig flere og flere seriøse Tv-kritikere ut av skapet som Buffy-fans. Fra å være en liten kultserie er serien blitt TV-selskapet Warners største suksess. Nylig ble den kåret til årets beste Tv-serie av Entertainment Weekly, foran gigantene «Akutten», «Frasier» og «Seinfeld». Et trofast publikum på rundt 70 000 nordmenn har fulgt serien hver uke frem til den tok pause i fjor høst. (Fortsettelse er på vei). Men Tv-anmelderne har ignorert den fullstendig.

- Det der er et særnorsk fenomen. Seriøse kritikere har alltid hatt problemer med sjangerfilm og Tv-serier. Vi kan takke Steven Spielberg og George Lucas for at folk begynner å få opp øynene for fantasysjangerens underholdningsverdi. De laget b-filmer på a-filmbudsjett, noe som førte til at de måtte tas på alvor, også her hjemme, sier Boysen.

ET HVERT KULTURUTRYKK er et produkt av sin samtid, og uansett hvor kommersielt det måtte være forteller det noe om den rådende tidsånden. I et slikt perspektiv blir de nye vampyrfilmene mer interessante.

I følge 90-talls mytologien er vampyrene overalt. De trekker i alle tråder og har fullstendig infiltrert alle deler av samfunnslivet. Nå venter de bare på det rette øyeblikk for å krype ut av skyggene og overta fullstendig. Det kan virke som om tendensen grunner i en generell misnøye med det etablerte. I både «Vampires» og «Blade» er det grunnleggende autoriteter som kirke og stat som, direkte eller indirekte, står bak faenskapen.

Temaet kjenner vi godt fra andre amerikanske 90-tallsprodukter, aller klarest gjennom den fullstendig paranoide Tv-serien «X-Files». Så gjenstår det viktigste spørsmålet: Har vi behov for vampyrjegere? Skuespiller James Woods har uttalt seg ganske tåkete, men likevel overraskende: - Tenk på alle de millionene av folk som forsvinner og ender opp på melkekartonger hvert år. Hvor ble de av? Hva hvis de faktisk ble til vampyrer?

- Hvis Woods har rett er vampyrjegerens eksistensberettigelse soleklar. Tar han feil, er jegeren uansett er et kjærkomment tilskudd til en anemisk, sliten sjanger. ·