Anmeldelse: Fever Ray - «Plunge»

Blodig alvor fra svenskenes elektropop-dronning

Trollbindende Karin Dreijer.

ALBUM: The Knife-sanger Karin Dreijer tok de fleste på sengen da hun ut av det blå droppet et nytt Fever Ray-album før helgen. Den konfronterende artisten har ikke blitt mildere med årene. Man trenger bare ta et kjapt blikk på omslaget til «Plunge» for å lande på den konklusjonen.

Hun stirrer tomt på deg med blodskutte, røde øyne, mens bekker av blod renner nedover fjeset. Bildet er såpass ubehagelig at du ikke klarer å se lenge på det uten å føle en slags uro. Samtidig er det noe nært og trollbindende ved det som gjør at man vender tilbake til det.

Kontrast

Det samme sies om musikken hennes også. Dreijer gir aldri ved dørene, du må til stadighet ta et skritt tilbake og reflektere over det du hørte for å komme under huden på den. Tekster og musikk står ofte i skarp kontrast til hverandre, noe som i sin tur skaper turbulens og uro.

Musikalsk sett er «Plunge» på flere måter en slags gylden middelvei mellom de siste The Knife-platene og den nå åtte år gamle Fever Ray-forgjengeren.

Blant de harde og noen ganger ugjennomtrengelige sangene finner man dansbare rytmer og signaturelementer bare Karin Dreijer kan varte opp med. «Wanna Sip», «An Itch» og singelen «To the Moon and Back» er begge smart synth-pop med finesse og sjel som umiddelbart suger deg inn. Det handler om relasjoner i alle former. Om autoriteter og medmennesker. Om apati. «This Country makes it hard to fuck» er mantraet i den disharmonisk og lummert anlagte «This Country».

Ladede stemninger

«Plunge» på sin side et atmosfærisk instrumentalavbrekk som avstedkommer som en slags missing link mellom Brian Eno og Kraftwerk.

Og er det noe Karin Dreijer er en ener på, så er det å lage låter som tar deg steder og vekker reaksjoner. «Plunge» er intet unntak.