Blodig alvor

I den noe diffuse «Essential Killing» følger vi en talibansoldat på rømmen i polsk vinterlandskap.

FILM: Tre bevæpnede amerikanere går omkring i et måneaktig landskap som skal forestille Afghanistan. Så dukker en talibansoldat (Vincent Gallo) opp og tilintetgjør de tre med en granat. Mohammed, som han kalles i rulletekstene, tas til fange, tortureres og transporteres til et vinterkaldt land som ikke navngis, men hvor det snakkes polsk (opptakene er gjort i Norge og Polen). En av bilene i fangetransporten velter, Mohammed rømmer og hoveddelen av filmen foregår på brutalt vinterføre.  

Jerzy Skolimowski (72) var en svært produktiv regissør på 60-tallet og samarbeidet med folk som Polanski og Wajda. Etter en lang pause fant han tilbake til registolen i 2008 med «Four Nights with Anna», før «Essential Killing» vant juryprisen i Venezia.  

Velkomponert
Hvis vi noe sleivete skal sette filmen i bås, er den nærmere naturfilmen enn Hollywood. Mer presist kan vi kalle den en blodig kunstfilm om et individ som gjør alt for å overleve. Landskapet er vakkert, bildene er velkomponerte og det er i starten ikke vanskelig å føle Mohammeds smerte.  

Jeg tenkte en stund at filmen er en parabel, en liknelse med politiske overtoner. Men er det tilfelle? Det er ingen tvil om at storpolitiske hendelser har inspirert Skolimowski. Stikkord er Afghanistan, waterboarding og hemmelig fangetransport til Polen i regi av CIA. Regissøren fikk visstnok ideen da han kjørte av veien like ved flybasen Szymany, der amerikanerne trolig har bedrevet sine «renditions».

Diffust
Hvorfor bruker han dette som ramme? Hvis det politiske er viktig, hvorfor velger han å dvele ved denne navnløse mannen som aldri snakker? Mohammed har soldater og hunder etter seg og gjør det han må for å overleve. Mener Skolimowski å si noe i retning av at vi «essensielt» sett er dyr?

Mange spørsmål kan stilles, med det betyr ikke nødvendigvis at vi har å gjøre med stor, mangetydig kunst. Potensialet ligger der, men jeg sitter dessverre igjen med det inntrykk at filmen verken er gåtefull, poetisk, grusom eller vakker nok til at det rettferdiggjør den diffuse ideen som ligger bak.