Blodig alvor

Fantastisk skrekk og gru.

CD: Det er et gammelt Ibsen-triks alle lærer om på ungdomskolen. Hvis det henger en pistol på veggen under første akt, må den nødvendigvis brukes før teaterstykket er slutt. Det samme gjelder bandnavn. Hvis du velger å hete The Knife du nødvendigvis levere sjangerkvasse, farlig nyskapende og voldelige album.

Xylofonfetisj

Ingen fare, søskenparet Karin og Olof Dreijer leverer varene. Med sine forkvaklede elektrobeats og xylofonfetisj har The Knife vært frontkjempere for den nye svenskepopen i flere år. De produserte Robyns isfunky «Who\'s that Girl», og lånte bort Karins furiesære stemme til Røyksopp på «What else

is there». «Heartbeats» fra andrealbumet «Deep Cuts» (2003) ble kåret til 2000-tallets beste låt av det svenske musikkbladet Sonic i høst, og den ble covret av Jose Gonzales i sprettballreklamen til Kodak. Det er ingen tvil, The Knife er det nye Max Martin.

Brødrene Løvehjerte

Og de har utviklet seg siden sist. «Deep Cuts» var neonaivistisk og elektroinspirert, refererte til Tom Cruise-filmer og holdt seg innenfor poptradisjonene. Det var ungdomsforelskelser og åttitall. «Silent Shout» er derimot tapt uskyld og nittitall. Karin og Olof har åpnet opp lydbildet og skapt pirrende, iskald, synthflytende og sinnnsyk skummel klubbmusikk. Det er Moodyman møter Asbjørnsen og Moe, Røyksopp som går amok på Fisher Price-leketøy, raveparty i spøkelseshuset, LCD Soundsystem med hallusinasjoner, og en liten dæsj, vel, trance . Både Karin og Olav leverer skakkjørt vokal og synger som om de har djevelen i hælene - hele tiden akkompagnert av den skjøre xylofonen. «One Hit» må være elektroversjonen av «Dovregubbens Hall», og på «Na Na Na» falsettsynger Karin som om hun var med på en hvalsangkassett, samtidig som programmeringen høres ut som om den er stjålet fra kjenningsmelodien til «Brødrene Løvehjerte». «Silent Shout» har blitt som en David Lynch-film: jo mer man lytter, jo mindre skjønner man. Og derfor er det også umulig å holde seg unna. Lenge leve klubbklaustrofobien!