Anmeldelse av film: «De fredløse»

Blodig drama fra Østfold

«De fredløse» er en bragd av en film.

SE TRAILER: "De fredløse" er basert på en spektakulær norsk kriminalsak fra mellomkrigstiden. Video: Tour de Force Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Slik begynner Norges første true crime:

«De løper inn i skogen. Ekstrøm foran og Gustav like i hælene på ham. De slipper sig ned skrenten, bortenfor går en bekk hvor svensken bøier sig i forbifarten og stryker kniven av mot gresskanten.» Gunnar Larsens bok «To mistenkelige personer» fra 1933 tok for seg omstendighetene rundt lensmannsdrapene i Vågård i 1926, og kan trygt regnes som Norges første sannkrim-utgivelse.

I 1950 førte et søksmål fra den virkelige «Gustav» til at Tancred Ibsen ikke fikk vist filmversjonen av historien på kino. Hendelsene danner også utgangspunkt for «De fredløse», men Henrik Martin Dahlsbakkens film er langt fra en pliktskyldig gjengivelse.

De fredløse

Drama/krim

Regi: Henrik Martin Dahlsbakken
Skuespillere: Åsmund Høeg, Filip Berg, Benjamin Helstad
Premieredato: 11.11.2022
Aldersgrense: 15

««De fredløse» er en bragd av et norsk periodedrama.»
Se alle anmeldelser

Under et veiskilt som forteller at vi befinner oss et sted mellom Ørje og Töcksfors står unge Johannes (Åsmund Høeg) uten retning i livet. Akkurat her møter han den durkdrevne svenske omstreiferen Mikael (Filip Berg) og sammen legger de ut på en stadig mer voldelig krim-odysse rundt i grensetraktene.

Blodig skjebne

Tonen er høystemt fra første stund: Et fortellerstemme-dikt om drømmer akkompagnerer sveip over bugnende østfoldlandskap, fanget på 16mm film av Oskar Dahlsbakken, regissørens bror. Gjentatte tilbakeblikk utdyper hovedpersonenes rotløshet; Johannes er fortvilet over tap av familie og det som kunne blitt en kjærlighetshistorie - med en tømmerhogger. En sjalusirelatert tildragelse med dødelig utgang forteller mye om Mikaels bakgrunn og tankemønstre. Samtidig får vi frampek mot et voldsomt endelikt.

Hoppene fram og tilbake i tid er snertne i utførelsen, og den viktigste grunnen til at «De fredløse» holder på fascinasjonen gjennom nesten hele spilletida. I stedet for å konsentrere seg om framdriften i krimplottet, prioriterer filmen det atmosfæriske, med flere sekvenser som imponerer: Heste-assistert skogbruk i snølandskap, elegant orkestrerte togran-forberedelser og et sang- og dansenummer i pulserende kryssklipp med den kommende, blodige skjebnen. Organiseringen av tidsplanene er veloverveid, tre klippere er kreditert i rulleteksten.

Lydbildet er tilsvarende gjennomtenkt, som knakingen og bulderet fra et fallende tre, og når tandert pianospill blander seg med forsiktig sommerregn.

Selvsikker sjangerlek

Virkemidlene gir «De fredløse» poetiske kvaliteter, egenskaper som ikke alltid går opp i en høyere enhet med et åpenbart ønske om å underholde. Forbrytelser og pistolbruk følger velkjente konvensjoner, filmen blir dermed mer en sjangerlek enn et psykologisk dypdykk.

Det er prisverdig med et norsk historisk drama som ikke foregår mellom 1940 og 1945, men handlingens 1926 er ikke alltid troverdig. Bilene ser flunkende nye ut, uten tegn til bruk. Det spilles Billie Holiday på grammofon, på dette tidspunktet var artisten bare elleve år gammel. Og er det ikke en strømmast vi ser, på den andre siden av den gule rapsåkeren?

Like fullt: «De fredløse» er en selvsikker og kunstnerisk bragd av en periodefilm, en solid opptur for Dahlsbakken etter den mer haltende «Forbannelsen» fra tidligere i høst.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer