Anmeldelse: Slayer - Tons of Rock

Blodig fantastisk

Takk for alt, Slayer.

Live-published photos and videos via Shootitlive

KONSERT: (Ekeberg) Los Angeles-kvartetten Slayer er ute på siste etappe av en karriere hvis betydning knapt kan overdrives. Det er uproblematisk å påstå at bandet omtrent har hatt en like stor betydning for utviklingen av metal-sjangeren som Black Sabbath. Det sier selvsagt ikke lite. Når det kommer til å sette musikalske spor etter seg kan knapt nok Metallica måle muskler med bandet.

Perfeksjon

6 1 6
Hvor:

Tons of Rock, Main Stage

Tilskuere:

Ca 11.000

«De høres tent, hissig og kyniske ut.»
Se alle anmeldelser

Nå er det slutt, men det Slayer lukker ikke døren bak seg slik mange av sine kolleger i samme ærend pleier å gjøre. Det er jo nærliggende å tro at en repertoar basert klassiskere og hits er en foretrukket løsning.

Den gang ei - Slayer er ikke som andre band og peprer like godt første halvdel av settet med låter fra deres siste plater, «World Painted Blood» og «Repentless». For å si det sånn, det er ingen som klager når en nybarbert Tom Aray brøler «I deny, defy, and spread a little hate, worldwide!» så det gjaller utover Ekebergsletta.

Underlaget på Oslos tak har nok fått kjørt seg før, men det rister nok hardere av basstrommene til Paul Bostaph enn det en uke med fotballcup kan varte opp med. Og - la meg bare si et par ting om Bostaph med en gang: Altså, for en trommis. Når han drar på med løs hi-hat i verset på «Seasons in the Abbys» - dån - makan til groove. Eller når han deljer løs på gulvtammene i «Raining Blood» - Gamle-Erik ville ha ofret kloven for en sånn trommelyd.

Det skal ikke nektes for at Slayer har fremstått som noe matleie de siste årene, men det bandet som møter deg på Ekebergsletta vitner om noe helt annet. De høres tent, hissig og kyniske ut - slik det må være om Slayer skal få full uttelling. Det funker ikke å være sedat og på jobb for den gjengen.

Hele seansen er en ren parademarsj i klassiske thrash riff, heftige gitarbrekk og hylende soloer. Det låter tett og kontant, og selv om kveldsola bader i bakteppet på scenene, fråder det i flammer og røyk på scenen. Har du noen gang hørt «Mandatory Suicide» så rå? «Black Magic» så innbitt? Eller kanskje «Hell Awaits» så episk? Kanskje det, men avleveringene du fikk i kveld står ikke tilbake for noe.

Tom Araya er kanskje strået mer kortpustet enn før, men jeg sverger at jeg aldri har hørt hylet i «Angel of Death» mer infernalsk noen gang. Og når han bruker ti minutter på å se på publikum etter siste tone er felt, er jeg sikker på at det kom en tåre i øyekroken på det fortsatt vitale metal-ikonet. Her også.

Takk for alt, Slayer - det har vært en vill, rå og vakker reise.

Live-published photos and videos via Shootitlive