Blodig fra Try

Makaber krim som holder helt til målstreken.

BOK: En uteligger får høyst ufrivillig amputert et bein, og en kjent skuespiller på Nationaltheatret forsvinner sporløst etter en forestilling.

Det er opptakten til «La de små barn komme til meg», Kjetil Trys tredje kriminalroman.

Stigende kurve

Reklameguruen Try har bedrevet en sporadisk litterær aktivitet i løpet av de siste elleve åra, og det er enkelt å konstatere at han har hatt en stigende kurve. Årets bok er plottmessig hans mest gjennomførte, og han har fra før av bevist at han er en fin forteller. I «La de små barn komme til meg» stemmer det meste, og resultatet har blitt en riktig bra kriminalroman.

Sjangermessig er den en blanding av politiroman og seriemorderthriller, siden hovedpersonen er politiførstebetjent Rolf Lykke, og siden gjerningspersonen begår flere drap. Men Try har neppe hatt sjangervalg øverst i hodet mens han skrev, han er mer ute etter å fortelle en historie som blir både spennende og makaber etter hvert som den utvikler seg.

Det begynner med en amputasjon og en forsvinning, og fortsetter med en grufull oppdagelse i skuespillerens kjøleskap. Bokas første halvdel drives framover av nye hendelser, ikke så mye av etterforskning, for Lykke og hans ellers utmerkede stab famler blindt omkring seg på leting etter spor. Kjetil Try har vært flink med persongalleriet, det er relativt lite og oversiktlig, og alle er såpass forskjellige at leseren skiller dem fra hverandre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Holder til mål

Lykke er for eksempel midt i femtiåra, har en langt yngre kone og en liten datter på fem. Hobbyen hans er å løse puslespill, litt banalt i forhold til jobben hans, kanskje, og en detalj som ikke teller til bokas fordel. Denne ganske grå og kjedelige personen oppveies av politibetjent Parisa Sadegh, som er langt mer interessant: Iransk av opprinnelse, oppvokst i Sverige, svært dyktig i jobben, og med et noe anstrengt privatliv.

Totalinntrykket av «La de små barn komme til meg» er av en kriminalroman som holder helt til målstreken, og det lille grepet Try gjør mot slutten gir handlingen et ekstra løft. Et par løse tråder henger og slenger når boka er slutt, men de er ikke så viktige at de krever en avslutning. Og Rolf Lykke og Parisa Sadegh må gjerne dukke opp igjen, de er oppegående nok til å tåle flere bøker.

Lettversjon

Det er for øvrig interessant å merke seg at omslaget er en lettversjon av Stieg Larsson-bøkenes design, med fiktive avisoverskrifter for å tiltrekke seg ekstra oppmerksomhet i bokhandelen. I tillegg er coveret utstyrt med det nye litterære kvalitetsstempelet, hvor en annen forfatter skryter uhemmet av innholdet. Stort sett pleier det å være Anne B. Ragdes oppgave, her har man fått fem ord fra Roy Jacobsen. Hvor stor effekt det har, hadde vært interessant å vite.