Blodig, men vakker

Med fare for å være svært politisk ukorrekt innrømmes det at jeg hygget meg med denne blodige, voldelige og svært brutale filmen. Men hvem vil vel være politisk korrekt i 1999?

Eneste viktige innvending mot to timer lange «Blade» er nettopp at den er to timer lang. En ekstra runde i klipperommet, og dette hadde vært nær perfekt - innen sin sjanger.

Det siste bør understrekes. Sjangeren er forresten ikke så lett å bestemme: Den er en slags vampyrfilm, bortsett fra at det er vampyrjegeren som spiller hovedrollen. Actionscenene er tatt fra asiatiske kampsportfilmer. Humoren, som det er overraskende mye av, er av det ironiske slaget, mens fotografering og klipp er hentet fra 70-åras actiontegneserier. Altså: En ironisk vampyrjeger-karate-tegneserie-superheltfilm. Tygg på den!

Wesley Snipes har lenge vært en fan av tegneserien Blade. I tillegg til å ha de edleste hensikter, har helten en spennende skyggeside, og kanskje aller viktigst: Blade er svart. Superhelter med mørk hud er det få av.

Blade, med det norsdiskklingende fornavnet Erik, blir tatt med keisersnitt like før hans mor dør av et vampyrbitt. Det har gitt ham spesielle evner: vampyrens styrke og appetitt, og menneskets lidenskap for hvitløk, sølv og sollys.

Dette gjør ham interessant for vampyrlederen Deacon (flott overspilt av Stephen Dorff); ved hjelp av Blades blod skal en ny herskerrase skapes.

Det reneste nonsens selvfølgelig, og når filmer som dette omtales blir publikum ofte rådet til å ikke lete etter dypere mening. Men hvis ethvert kulturuttrykk gjenspeiler sin samtid, hva sier denne filmen når den påstår at hele den frie verden kontrolleres av en multinasjonal organisasjon av blodsugere (i dobbel betydning)?

Graver du er det ikke sikkert du blir noe klokere, men personlig synes jeg nettopp den slags gir filmer som dette en verdi i tillegg til den her åpenbare: Det visuelle. I en tid der vi ser flere og flere pratefilmer spekket med talking heads , er «Blade» noe så sjeldent som en virkelig filmatisk film. Bare det!