Blodig moro

«Hodejegerne» er en temposterk, satirisk krim som byr på mange overraskelser.

FILM: Roger Brown (Aksel Hennie)  er liten av vekst og har desto mer å bevise. Han starter showet med å fortelle oss om hvor effektiv han er når han stjeler kunst hjemme hos rikfolk. Deretter ser vi at han er en smart, glatt og effektiv hodejeger som bedriftssjefene stoler på. Hjemme i den lekre, sterile villaen har han Diana (Sunnøve Macody Lund), ei trofékone som er høy og blond og dyr i drift.

Roger er effektiv, det samme er regissør Morten Tyldum, som har en godt utviklet rytmesans. Fortellerteknisk er det internasjonal klasse over «Hodejegerne», noe som selvsagt også skyldes Jo Nesbøs roman, men det finnes mange måter å ødelegge en god historie på og Tyldum viser sammen med manusforfatter Lars Gudmestad at han kan håndverket.  

Lite gravalvor
Hvor mange «plot twists» er det plass til på hundre minutter? Imponerende mange, skal det vise seg. «Hodejegerne» er den mest spennende og fartsfylte norske thrilleren på svært lenge og etter milevis av dyster, gravalvorlig skandi-krim de siste årene, er den også befriende satirisk. Men det som virkelig hever filmen, er at satiren er nedtonet. Det går så fort unna at det ikke blir plass til noe form for tydelig «budskap». Tyldum har skjønt at en thriller, selv om den er «tongue-in-cheek», må ha en rekke «thrills», flere av dem motbydelige, blant annet får vi en relativt bedriten tur til Elverumstraktene.  

Mørbanket Hennie  
Med andre ord, Aksel Hennie får virkelig kjørt seg. En dansk hvitsnippkjekkas med soldatbakgrunn (en utmerket over-the-top Nikolaj Coster-Waldau) skal etter hvert gjøre livet svært surt for Roger Brown, som i løpet av filmen får erfare mange former for juling. Selv om debutant Macody Lund klarer seg brukbart, er kjærligheten mellom Roger og Diana det elementet i fortellingen som er noe mindre vellykket. Når Roger snakker om «empati» og «å elske noen», føles det som innslag fra en mer seriøs film.  

Hennie er god, men «Hodejegerne» er først og fremst Tyldums film. Han har vært kresen i valg av prosjekter etter «Buddy» og kunne med fordel laget flere enn én av de altfor mange Varg Veum-filmene. Nå er han i Hollywood og vi venter spent.