Blodig moro

«Django Unchained» er velsmakende spagetti-western à la Tarantino, tilsatt en stor dose alvor.

FILM: Jeg er en av dem som syntes «Inglourious Basterds» (2009) var en selvdiggende, overlesset smørje av en tålmodighetsprøve, fylt med snirklete monologer uten ende. Starten på «Django Unchained» ga meg derfor bange anelser, for her var han igjen, den prisbelønte Christoph Waltz, Tarantinos nye alter ego, alltid like velvillig innstilt og så enerverende veltalende at man knapt tør å spørre fyren hva klokka er, av frykt for å bli viklet inn i en bisetning man aldri kommer ut av.

Men, som dere kan se på terningen, Waltz tok ikke knekken på meg denne gangen. I stedet blir han gradvis en ganske så likandes figur. Kanskje skyldes dette at han er blitt en godhjertet dusørjeger som leverer døde kjeltringer til myndighetene. En annen grunn kan være at han skaffer seg en makker, i form av den frikjøpte slaven Django (Jamie Foxx) og sammen legger de ut på leting etter Djangos kone. Eller skyldes det rett og slett at Quentin Jerome Tarantino fra Knoxville, Tennessee er mer på hjemmebane når han skildrer slaveriets grusomme historie i sørstatene enn når han lar jøder skalpere nazister i det okkuperte Frankrike?

Gjennomført
I motsetning til «Basterds», er «Django Unchained» aldri kjedelig. I løpet av de 165 minuttene begår Tarantino bare én virkelig skurrende bommert, i sekvensen der Don Johnson og hans KKK-pionerer sliter med å se gjennom de hvite hettene. Resten av filmen er svært underholdende, selv for en som ikke er oppvokst på næringsfattig spagetti-western.

Monologene er kortere, manus forteller noe som likner mer på en god historie, Jamie Foxx er en fåmælt, gåtefull hevner som det er lett å heie på og Leonardo DiCaprio er skrekkinnjagende som plantasjeeier og hobbyfrenolog med sans for «mandingo», en form for gladiatorkamper mellom muskuløse slaver som trolig ikke har funnet sted i den skala det presenteres her.

Hyllest til Corbucci
Tarantino er ikke kjent for sine historisk korrekte drama. Han er den evige tenåring og har brukt mye av sitt liv på å hylle sjangerfilmer av diskutabel kvalitet. Han har ikke satt seg fore å lage et faktabasert oppgjør med slaveriet. Nei, han har villet lage en western med en svart helt. Og han har gjort det gjennom en hyllest til en av sine egne helter, Sergio Corbucci, som regisserte voldelige, dystre cowboyfilmer på italiensk, blant dem «Django» fra 1966.

Denne tilsynelatende pubertale hyllesten inneholder imidlertid også et alvor som kommer fram gjennom praktfulle skuespillerprestasjoner. I tillegg til de nevnte, er Samuel L. Jackson uforglemmelig som veldressert slave. Filmen har fått 18-årsgrense, noe jeg tror mange gamere på 13 vil le godt av. Ser vi bort fra et par scener, er volden i «Django Unchained» latterlig i sin rødskvettende overdrivelse. Man kunne like gjerne satt 18-årsgrense på ketchup.