Blodig moro

Bite this , Laila Dåvøy. Nå har Grand Theft Auto 3 fått en verdig arvtager - og eplet, nei, det faller ikke langt fra stammen. Historien er flyttet noen år tilbake i tid, til det herreløse året 1986, og vi befinner oss i Vice City. Her finner man alt som kan krype og gå av menneskelig avskum, det flommer over av hvitt pulver på festene, og jentene er billige - men har likevel høy timepris. Og midt oppi alt dette befinner du deg, alias Tommy Vercetti. Du har sittet inne i 15 år, og siden du holdt kjeft i fengselet, får du en ny sjanse i Vice City. Som i et bissart sammenkok av Scarface , Miami Vice og Motorsagmassakeren (du kan faktisk bruke en sånn en), blir byen din boltreplass, og ingenting skal forbli ugjort. Det innebærer (dessverre, dere sarte sjeler) en del vold. Så mye faktisk, at det to steder på coveret advares om «ekstremt voldelig innhold», og en passelig 18-årsgrense. Nok sagt om det, jeg lar ikke moralen stå i veien for moroa. Bevegeligheten og friheten i Liberty City var enestående, men i Vice City er det om mulig enda bedre. Nå trenger du ikke lenger bare bevege deg rundt til fots, i bil (eller med T-bane, for den saks skyld), men kan nå også «låne» et imponerende antall tohjulinger, helikoptre, fly - og alle har helt fantastisk kjørefølelse. Også på gatenivå er det mer å gjøre, nå kan du kjøpe både leiligheter du kan bruke som skjulesteder, og etablissementer (fra diskotek til filmstudio) du kan drive, og tjene penger på. Kombinert med et utall andre småoppdrag du selv kan velge å utføre ved siden av selve hovedhistorien, gjør GTA: Vice City til et spill du kommer til å bruke mange, mange timer på. Musikken, fordelt mellom forskjellige radiokanaler, gjenspeiler alle deler av 80-tallet, med låter fra Michael Jackson, Kool & The Gang, Iron Maiden, og en lang rekke andre kjente og ukjente artister. Definitivt en av årets beste titler, og vel verdt penga. Men la for all del ikke mora di se hva du spiller - for da blir det bråk, på ordentlig.