STERKE VIRKEMIDLER: Børre Knudsen helte saueblod over seg selv en rekke ganger, her utenfor Stortinget under en aksjon mot abort i 1988. Han ble arrestert etterpå. Foto: C. F. Wesenberg / NTB Scanpix
STERKE VIRKEMIDLER: Børre Knudsen helte saueblod over seg selv en rekke ganger, her utenfor Stortinget under en aksjon mot abort i 1988. Han ble arrestert etterpå. Foto: C. F. Wesenberg / NTB ScanpixVis mer

Blodig og blind

Selv mot slutten av livet var Børre Knudsen blind for lidelsene han påførte jenter som ville bestemme selv.

Debattinnlegg

Det nærmeste jeg kom Børre Knudsen var fem meter. Mellom oss var en tre meter høy mur. Jeg hørte bare den dype salmesangen hans der han satt i hagen til sin elskelige mor hjemme i Kristiansand. I nabohuset bodde vår familie. Børre og familien kom med folkevognsbussen; når den sto utenfor på gata visste vi at det ble salmesang i hagen.

Noen år seinere, i siste halvdel av 1980-tallet, var Børres kamp mot selvbestemt abort på sitt mest intense. Loven var ennå ikke ti år gammel. Jeg var som medisinstudent engasjert ved Sosialistiske legers forenings Klinikk for seksuell opplysning i Herslebsgate. Her kom jenter som var blitt gravide uten å ønske det. De kom for å få bekreftet at de var gravide, for samtaler og for henvisning til abort. Vi visste at jentene risikerte å møte Børre og hans bande, med dukker og blod, på kvinneklinikken i Josefinesgate. Vi snakket om det. Vi tenkte vi måtte forberede jentene. Vi fryktet også at Børres bande skulle oppsøke vår klinikk.

For i logikken fra hans religiøst patriarkalske sinn var kvinnene som bestemte selv om svangerskapet, egentlig forført. De mannlige legene hadde lurt dem. Derfor mente han kvinnene var ofre for helsetjenesten, ikke for hans, Børres, blodige demonstrasjoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Jeg har aldri kalt en kvinne for morder,» sa Børre nylig: «Men jeg har ikke angret på virkemidlene. Vi brukte fosterdukker og bukkeblod for å få allmennhetens oppmerksomhet. Hvis noen ble lei seg, var det ikke på grunn av meg, men fordi de hadde tatt abort og visste det var galt.» Og han fortsatte i et annet intervju: «Vi prøvde å være så hensynsfulle vi kunne. Vi ville beskytte kvinnene. Vi snakket ikke med dem, konfronterte dem bare som forførte pasienter. Legen skjøv kvinnene foran seg.»

Den blinde mannen på slutten av livet. Han beklaget til familien, men var blind for at de virkelige ofrene for hans blodige kamp var jentene som på åttitallet bare brukte sin rett. Trodde han virkelig at hun ikke fikk med seg budskapet hans? Trodde han at hun ikke hørte støyen fra demonstrasjonen hans der hun satt vettskremt på venterommet i sitt livs vanskeligste time? Ikke ett fnugg av anger har han ytret. Den gang så han jentene som viljeløse ofre. Nå så han dem ikke i det hele tatt. Blind.

Søndagen før Stortinget skulle vedta selvbestemt abort i 1978, offentligjorde biskopene i Den norske kirke et «hyrdebrev» mot loven. Det var en siste krampetrekning fra en kirke på vikende front. Massive protester og masseutmelding fulgte. Kirkens strateger skjønte snart at den ikke kunne leve med å være på kant med medlemsmassen. I dag godtar «Folkekirken» selvbestemt abort, fordi folket vil ha det sånn.

Børre var ikke moden for det. Han fortsatte kampen. Han avskydde at guds ord ikke lenger ga noen forkjørsrett; at Norge i løpet av et par tiår var blitt et sekulært samfunn der presten og statsreligionen ikke lenger hadde noen overlegen autoritet i politisk-etiske spørsmål. Denne endringen - den sekulære moderniseringen av Norge - klarte ikke Børre å forsone seg med, og abortloven ble mer eller mindre tilfeldig hans prøvestein.

For vi tror ikke at Børre virkelig mente at 15 000 barn ble drept på landets sykehus hvert år. Hadde han virkelig ment det, var jo de virkemidlene han valgte ganske stusselige. Noen dukker med blod. Litt salmesang utenfor sykehuset. Nei, hans «kamp for livet» var en like falsk ferniss som «fosterblodet» han helte over seg i demonstrasjonene. Dette var ikke en kamp om livet, det var en kamp om makten. Børre mot Berit, 16 år.

For Børre ville handlet som alle oss andre: Hadde det oppstått en brann på Kvinneklinikken, ville han løpt inn og båret ut kvinner og deres nyfødte barn først. Han ville brydd seg fint lite med å redde ut reagensrørene med befruktede egg til bruk i prøverørsbehandlingen. Disse eggene er ikke barn. De har ikke samme verdi som de nyfødte.

Innerst inne erkjente nok dermed Børre visdommen fra Augustin og Thomas Aquinas, at fosterets verdi øker med svangerskapets lengde. Derfor er det et mål at svangerskapsavbrudd skjer så tidlig som mulig, og derfor krever abortloven sterkere begrunnelse for svangerskapsavbrudd jo lenger svangerskap er gått over 12 uker.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Den norske kirke og Kristelig folkeparti lærte av Børre at i Norge er frontalangrep mot abortloven nytteløst. Derfor har angrepene siden 1980-tallet kommet på flankene, dels med inspirasjon fra USA der mange små praktiske hindre gir dype innhogg i selvbestemmelsen. I Norge kom fordekte, men farlige forslag om innskrenkinger i selvbestemmelsen: Tvungen tenkepause. Tvungen samtale om alternativer. Konferanse med mannen som gjorde kvinnen gravid. Og nå sist, da KrF ble med i de europeiske kristendemokratiske partiene og den katolske kirkens kampanje for å begrense aborttilgang gjennom at helsepersonell reserverer seg, riktignok kamuflert som en kamp for personellets samvittighetsfrihet. I Norge ble strategien raskt avslørt av folket, men det tok noen måneder før KrF-lederen innså at han var avkledd og lot en fortumlet helseminister slippe av kroken.

Børre ga ikke de abortsøkende jentene fred. Heller ikke Børres minne skal fredes. Tvert imot, vi skal holde minnet om blodige Børre levende slik at vi aldri glemmer hvor langt motstanderne av kvinners selvbestemmelse er villige til å gå. Slik blir Børre Knudsen også etter sin død en inspirasjon i kampen for kvinnens rett til å bestemme over sin kropp og sitt liv, uansett hva menn i svarte kjoler mener.