Blodig og uutholdelig realisme

Estetisk vakkert, men mørkt og sadistisk hevndrama.

FILM: Det hevdes at Sør-Korea er filmmediets mest kreative åsted for øyeblikket. Park Chan-wooks hevndrama «Oldboy» underbygger denne påstanden. Filmen vant juryens Grand Prix ved fjorårets Cannes-festival der Quentin Tarantino som kjent var juryformann. Sammenhengen er åpenbar. Hevn er motivet i «Oldboy» som det var i «Kill Bill», og voldsscenene er minst like spektakulære, om enn på en annen måte. Her mangler den lekne koreografien totalt; filmen er desto mer spekket av nærgående grusomhet som er nesten uutholdelig i all sin realisme. Det er ikke slik at blodspruten fyller lerretet, det er mer at torturscenene er så fysisk påtrengende at man som tilskuer blir sittende og vri seg i kinosetet. Tenner som trekkes ut, en etter en med hammerklo, eller tunger som kuttes av med saks er definitivt en mer ubehagelig filmopplevelse enn all verdens maskingeværild.

15 tapte år

Den verste scenen er likevel ikke en voldsscene, den handler tvert imot om appetitt på fersk sjømat i en sushibar med levende blekksprut på menyen. Den inntreffer etter at hovedpersonen, Oh Dae-su (Choi Min-sik), nettopp er sluppet ut etter 15 år i fangenskap. Han aner ikke hvorfor han har vært fengslet, hvem som har holdt ham innesperret eller hvorfor han nå er sluppet ut.I fengselet har han aldri sett en levende sjel. Han er blitt dopet i søvn med gass slik at hans ansiktsløse fangevoktere har kunnet gå inn og ut av cella. Han har hatt et TV og har kunnet se verdensbegivenhetene rulle forbi; Dianas død, Kinas overtakelse av Hongkong, 11. septemberangrepet osv. Der har han også sett at hans kone er myrdet, at han selv er etterlyst for drapet og at deres lille datter nå i praksis er foreldreløs.

Renselse

Med barmhjertig hjelp fra en ung sushikokk (Kang Hyae-jung) som han innleder et ambivalent kjærlighetsforhold til, klarer han å spore opp sin Nemesis (Yoo Ji-tae), men han forstår fortsatt ikke hvilke motiver den mannen har for å ødelegge livet hans. Så starter en katt-og-mus-jakt mellom dem som øyensynlig må ha hatt berøringspunkter i fortida. Et drama utspiller seg, som kan ha vært inspirert av både Kafka og Shakespeare. Estetikken er moderne og slående, både i fotografering og i bruken av musikk. På overflaten er sadismen altoverskyggende. Men hevnen som renselsesprosess er bærebjelken i fortellingen. «Løsningen» på mysteriet er like vond som den er overraskende.