Blodig pubertet

«Carrie» er en akseptabel nyinnspilling, men også en tapt mulighet.

FILM: Stephen King skrev «Carrie» på to uker. Debutromanen utkom i i 1974, solgte over én million i paperback det første året og King sa opp lærerjobben. To år seinere fikk Brian De Palma sitt kommersielle gjennombrudd med filmversjonen og Sissy Spacek ble Oscar-nominert for tittelrollen. Horrorklassikeren står fremdeles støtt og ingen forventer at en nyinnspilling i 2013 skal komme i nærheten av originalens suksess, verken kommersielt eller kunstnerisk.

Kimberly Pierce har en sparsom CV. Etter debuten «Boys Don't Cry» (1999), som ga Hillary Swank hennes første Oscar, gikk det ni år før «Stop-Loss» og «Carrie» er hennes tredje film. Hun velger å starte historien ved Carries fødsel, der mora (Julianne Moore) tror hun skal dø av kreft, men ut plopper en baby som hun ønsker å drepe. Deretter hopper vi 17 år fram i tid, til den berømte dusjscenen og vi er i gang.

Tankens kraft
«Carrie» har en aura av forbud, tabu og bøttevis med blod hengende over seg, men handler kort fortalt om ei jente som kommer i puberteten. I tillegg er mora svært religiøs og mentalt syk. Carrie har fått hjemmeundervisning inntil nylig og tror hun skal dø når hun ser sitt eget menstruasjonsblod.

Det finnes mange måter å skildre en slik historie på og Stephen King valgte horrorsjangeren. Den unge, forskremte jentas hormoner og kroppslige forvandling blir framstilt i form av telekinetiske evner. Når mobberne kaster seg over henne, får hun lyspærer til å eksplodere. Hun er forferdet over sine evner, men lærer seg å bruke dem mot fiendene, moderlig opphav inkludert.

Underholder
Chloë Grace Moretz var en åpenbaring i «Kick-Ass» og er en såpass dyktig skuespiller at hun funker som Carrie, selv om hun ikke får drahjelp av Pierce. Filmen mangler særpreg, men flyter på Kings rike fortelling og resultatet er et hevndrama som underholder uten å sette spor. De smellvakre jentene og guttene på skolen er passelig troverdige som henholdsvis ondsinnede og angrende mobbere, men jeg savner originalitet, en vilje til å gjøre noe nytt. Vi lever i nyinnspillingenes tid og trenger friskt blod.