Blodig sverdkunst

Kampsportfilmens mester viser muskler i storsatsing.

FILM: Det har vært knyttet store forventninger til Hongkong-regissøren Hark Tsuis nye film «Syv sverd» som var åpningsfilm under årets filmfestival i Venezia. Hark Tsui er kjent som en av kung fu-filmens store mestere, men han har vært borte fra sjangeren i noen år. Nå er han tilbake med en såkalt «wuxia pian», en kampsportfilm der tradisjonell sverdkunst spiller hovedrollen. «Syv sverd» får dermed den vanskelige oppgaven å skulle appellere både til kampsportentusiastene som kan alle sjangerens hovedfilmer og sidespor forlengs og baklengs, og til et mer tradisjonelt vestlig publikum som er blitt tent på sjangerens estetikk etter Ang Lees «Snikende tiger, skjult drage» og Zhang Yimous «Hero» og «Flygende dolker».

Forbudt kamp

Utgangspunktet for historien er mandsjuenes Ching-dynasti som overtar makten i Kina tidlig på 1600-tallet. For å stagge potensielle nasjonalistiske opprørere innfører mandsjuene forbud mot tradisjonell kampsport som han-kineserne har dyrket som krigskunst. En general fra det tidligere dynastiet etablerer seg som leiesoldat for mandsjuene og reiser fra landsby til landsby og slakter kampsportutøvere, kvinner som barn, mot belønning.General Ildvind (Sun Honglei) og hans brutale soldater blir imidlertid forsøkt utmanøvrert av en pensjonert bøddel (kampsportveteranen Lau Kar-leung) fra det gamle dynastiet. Han drar foran Ildvind og advarer landsbyboerne om massakren som venter dem.Til sist står Ildvind foran den siste kampsportbastionen, en landsby der bøddelen har funnet modige heltekrigere og overtalt dem til å søke hjelp hos den mytiske sverdkunstneren Shadow-Glow som bebor Himmelfjellet sammen med en gruppe disipler. De besitter både overjordiske egenskaper og eksepsjonelle sverd, og noen av dem slutter seg til kampen mot Ildvind. De danner brorskapet «Syv sverd». I motsetning til f.eks. «De syv samuraier» eller «Syv uovervinnelige» er der kvinner blant dem.

Mørkere realisme

Hark Tsuis film utspiller seg i den nordvestre delen av Kina i en natur som er storslagen med snødekte fjell og vid himmel. Estetiseringen av landskapet er mindre påfallende her enn i Zhang Yimous kampsportfilmer. Der Zhang Yimou gjerne skifter farger etter atmosfære eller synsvinkel, har Hark Tsui beholdt en mørkere og mer realistisk pallett. Hans eventyrverden kan ofte minne om «Ringenes herre»-universet.Selve kampkoreografien er heller ikke så stilisert som hos Ang Lee eller Zhang Yimou. Her fins knapt den velkjente flygingen gjennom toppen av bambusskogen. Riktignok forekommer forfølgelsesscener rett opp- og nedover husvegger, men også de er preget av blodig realisme. «Syv sverd» heller mer mot en tradisjonell actionfilm enn en grensesprengende kampsportfilm.Men tross alt, magien i krigskunsten er beholdt, om ikke det ypperste i estetikken.