Blodige Bangkok

«Only God Forgives» er en stilfull, men noe blodfattig voldsorgie.

FILM: Nicolas Winding Refn er en selverklært pingle som trekkes mot det voldelige på film. Slik sett likner han mange av oss som ser verkene hans. «Drive» var et steg i kommersiell retning, en solid kassasuksess, men «Only God Forgives» minner mer om «Valhalla Rising». Han flytter handlingen fra skotsk middelalder til thailandsk nåtid, men våpnene er omtrent de samme og alle er ute etter hevn.

«Only God Forgives» er et «fuck you» til alle som trodde Winding Refn var på vei til å lage «Die Hard 6» eller noe med Gerard Butler. Filmen er for arty til å kapre actionfjortisene, men samtidig for voldelig til å blidgjøre mer enn en flik av dem som liker sine filmer smale og kunstnerisk ambisiøse.

Arketypisk
Historien er enkel: Julian (Ryan Gosling) driver en thaibokseklubb i Bangkok, et skalkeskjul for narkosalg. Broren hans, Billy (Tom Burke), er en brutal, selvdestruktiv type som dreper en prostituert 16-åring og blir sittende og vente på politiet. Chang, en mystisk etterforsker i sivil, dukker opp og medvirker til at Billy blir slått i hjel. Julian må hevne drapet, hans mor (Kristin Scott Thomas) kommer flygende inn fra USA og Chang fortsetter i trippelrollen som etterforsker, dommer og bøddel. Kropper kappes og blodet flyter.

Handlingen er så stilisert og karakterene så blottet for tradisjonell psykologi at Winding Refns ambisjoner må ligge på et dypere plan. Han utforsker vår frykt og serverer et mareritt i neon og dype  nattklubbfarger, der steinansikter går gjennom dunkle korridorer og sier minst mulig. Lydsporet høres ut som innsiden av en livmor skrudd opp til elleve (vi har alle vært der).

Ufordøyde inntrykk
Lykkes han i sitt dypdykk? Vanskelig å si, jeg må spørre terapeuten min. Jeg liker den dystre, urovekkende atmosfæren som manes fram, men jeg hadde likt helheten mye bedre hvis karakterene var utstyrt med et register av følelser.

Winding Refn planla visstnok å lage en mer tradisjonell gangsterfilm, men lot seg prege av omgivelsene etter ankomst i Bangkok. Kanskje burde han heller fulgt planen og latt de fremmede inntrykkene kverne i underbevisstheten en stund før han festet dem til film.

Steinansikt
Samtidig tyder mye på at regissøren er mer påvirket av asiatisk filmspråk enn det umiddelbare dagligliv. Og når den europeiske filmskaperens blodige minimalisme møter østlig filmtradisjon, oppstår en spennende miks på det visuelle plan. Jeg liker stilen, men historien er banal og dialogen stiv, noe som slår tilbake på «stilen», slik at filmen risikerer å vippe over i det pompøse og latterlige. Blant steinansiktene vi følger, er det Chang, hevneren, som er mest fengslende, muligens fordi han er et nytt bekjentskap. Winding Refn overlater for mye til Goslings faste blikk og de færreste vil påstå at dette er hans beste rolleprestasjon.

Jeg beundrer Nicolas Winding Refn for hans kompromissløshet, men tillater meg samtidig å være skuffet. Den mer konvensjonelle thrilleren trenger en stilist som ham. Han har lagt seg ut med bransjen ved å sammenlikne Hollywood med en smittebefengt hore, men det er ennå ikke for seint.