Blodige medaljer

Vi har de siste ukene vært vitner til de vilkårlige brudd på menneskerettighetene utøvd av Kina, vertskap for OL i Beijing til sommeren. Det er flere tragedier i denne saken. Den første handler om alle de uskyldige som er drept eller arrestert av regimet i Kina. Det andre er den undertrykkelse det tibetanske folk blir utsatt for. Det tredje er den stumhet en opplever fra en samlet idrettsbevegelse.

Det er pussig å sitte som tilskuer og se denne tafattheten fra idrettsutøvere og idrettsledere, ikke bare i Norge, men i hele den demokratiske verden. Idrettsledere og forbund er flinke til å finne idrettsutøvere som kan fortelle ungdom at alkohol og idrett ikke hører sammen, og at dopingdømte idrettsutøvere aldri burde få lov til å delta i konkurranser igjen. Jeg har ingenting i mot denne type arbeid, tvert om er det flott at idrettsutøvere engasjerer seg i slike saker. Men det er en tragedie å se at de samme idrettsutøverne ikke bryr seg det døyt om menneskerettigheter, ytringsfrihet og religionsfrihet.

Jeg har en viss forståelse for tausheten fra IOC (Den Internasjonale Olympiske Komité) og de forskjellige nasjoners egne OL-komiteer. Det er mer eller mindre normalt fra den kanten å ikke blande penger og politikk. Penger kommer først, så får en overlate all politikk til politikere.

Men hva med idrettsutøverne? Føler de den minste form for empati med de som blir undertrygt, torturert, drept eller fengslet uten lov og dom? Eller betyr muligheten til gull, berømmelse og klingene sponsorkroner mer enn menneskerettigheter? Når en ser utøvere bli konfrontert med det som skjer i Kina, ja, så sier de at det er «beklagelig». Men jeg hører ingen ta avstand fra handlingene, eller true med å boikotte lekene. Det forundrer meg at artister innen musikk og kunst er den rake motsetning. De tar aktivt del i diskusjonene, og er ikke redde for verken å boikotte eller kritisere regimer i andre land. Er disse artistene utstyrt med et annet moralsk kompass enn idrettsutøvere?

Når så idrettsutøveren står i Beijing og hever armene over sitt tildelte gull, sender personen sine tanker til familie og sponsorer, eller tenker vedkommende ett lite sekund på de tusener uskyldige som sitter i fengsler rundt om i Kina, eller alle de tusener som hvert år blir torturert? Må idrettsutøveren se blodet flyte fremfor sine føtter før vedkommende tar bladet fra munnen og sier noe?

Dere som skal reise til Kina for å delta i de olympiske leker, er dere klar over den makt og påvirkningskraft dere har? Om dere går sammen, forener dere til en samlet front mot IOC og krever handling, så vil IOC lytte. Og Kina vil lytte, fordi OL er deres egen propaganda ovenfor sitt eget folk og ut mot verden.

Jeg har ikke noe i mot at IOC arrangerer OL i såkalte diktaturer, men jeg forventer at IOC krever noe igjen for å gi lekene til slike land, og da ikke bare i form av 30 sølvdaler. IOC har i mange år jobbet aktivt opp mot å bli en verdig kandidat til Nobels fredspris, men når en ser den holdning de har ovenfor diktatur, ja da er det fult ut forståelig at idrettsbevegelsen aldri får denne type pris.

Jeg er en person som liker å se sport, og synes som alle andre at det er artig når Norge hevder seg i en eller annen gren i et mesterskap. Men denne gangen føler jeg ikke noen glede over de som reiser til Kina for å delta i en hyllest av et brutalt regime. De medaljer dere eventuelt måtte få, vil være fulle av blod, og slike medaljer gir ingen stolthet. Ikke til dere, ikke til Norge.