Blodpudding på vidda

Sjangertro gørrgraut.

FILM: For vel førti år siden skapte en ung filmskaper sensasjon med en liten skrekkfilm om levende døde. Mannen het George A. Romero, filmen het «Night of the Living Dead» og kostet omtrent ti dollar å lage. Eller der omkring. I ettertid er den blitt stående som en av filmhistoriens aller beste og mest gufne skrekkfilmer. Den skapte også en filmsjanger som har vist seg like seiglivet som uhyrene du treffer i den: Zombiefilmen.

I morgen er det premiere på Norges første zombiefilm.

Blodig vårløsning

Hjernen bak «Død snø» heter Tommy Wirkola. Hans forrige bedrift var parodien «Kill Buljo», som fikk dårlig mottakelse av kritikerne, men solgte såpass mange billetter at den muliggjorde denne splatterfesten. Finnmarkingen har utvilsomt talent og jeg må innrømme at jeg har sans for folk som krummer halsen og går på. Har man lyst å lage en film som dette, så gjør man det, samma pokker. Men jeg skulle ønske ambisjonsnivået var høyere.

Forutsigbar

Handlingen er så skjematisk og forutsigbar som bare sjangerfilmer av denne typen kan være, og til regissør Wirkolas forsvar må det nevnes at en skal være en ekstremt dreven regissør for å klare å skape noen ordentlig nerve og virkelig spenning i slike filmer.

En gjeng ungdommer reiser på påsketur, her langt oppå fjellet et sted i Finnmark. Her blir de introdusert for en gammel vandrehistorie om grådige nazister og en udødelig ondskap som for guds skyld ikke må forstyrres - noe som selvfølgelig skjer. Så følger den vanlige, blodige stolleken, der en etter en blir tatt av dage på mer spektakulært og blodig vis. Armer, bein og hoder hogges, sages og rives av, alt mens innvoller klasker på lerretet og blodet spruter, pipler og klukker lystig som reneste vårløsningen på lydsporet. Ingen skal måtte behøve å be om påfyll her, nei.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pent og stygt

Blodpudding på vidda

Rent teknisk er dette ikke noe å skamme seg over, det er aldri tvil om hva brorparten av det ca. 14 millioner store budsjetter er brukt til. Effektene er jevnt over gode, landskapsbildene er pene, zombienaziene er stygge. Et entusiastisk, ungt og etter hvert svært slagferdig skuespillerteam, samt en glitrende Bjørn Sundquist i en liten rolle, drar også opp. Redigeringen er effektiv og musikkbruken til dels riktig fiks og avvæpnende morsom. Åge Aleksandersens «Min dag» gjør seg overraskende godt som akkompagnement til motorsagslakt av halvråtne nazisoldater.

Jo da, «Død snø» er ikke fri for humor, men den er dessverre ikke alltid like treffende og noen ganger er timingen langt fra god nok. Manus er tynt som jomfrublod og lite annet enn en unnskyldning for å plaske rundt i tyktflytende, rød gugge. Som forventet.

Middelmådig

Hvis du enten er blodfan, eller aldri har sett en zombiefilm og er ganske ukjent med de siste 30 åras splatterhorror - samt har mage for store mengder tarmer, blod og gørr - kan du like gjerne se denne som en hvilken som helst av dens mange, middelmådige amerikanske slektninger. «Død snø» er ikke dårligere enn de fleste av dem.

Men heller ikke bedre.