Blodpudding

Kjipe folk vasser rundt i blod og innvoller i den sadistiske smørja «Sabotage».

FILM: Etter tjue minutter i selskap med en tatovert Arnold Schwarzenegger og kumpanene hans i «Sabotage» får jeg lyst til å rømme og slutte meg til fiendene deres, den colombianske mafiaen som gir uttrykk for misbilligelse ved å nagle folk fast i taket og trekke ut innvollene deres.

Så glefsende, spyttende, sjarmløse, konstant kranglende, og gjennom kjipe er faktisk spanergruppen han er leder for: seks glinsende tuber med testosteron og proteinpulver som i et tidligere liv var kjent som Terrence Howard, Mireille Enos, Sam Worthington, Joe Manganiello, Josh Holloway og Max Martini.

Sadistisk
Periodene da de tar seg gjennom lagre og bygårder der slemmingene gjemmer seg og ikke sier annet enn «clear», føles som friminutter, selv om likvideringene føles påfallende skjematiske, plaskete og blodige, filmet som et slags first person shooter-spill.

Det håndholdte kameraet, det grelle hvite lyset og den tilsynelatende impulsdrevne klippingen skjærer enda mer i øynene i scenene der folk er nødt til å snakke sammen, for å male ut fordums overtramp i sadistisk detalj eller prøve å komme til bunns i filmens forsøk på intrige.

Den går ut på å oppklare hva som skjedde med ti millioner dollar som forsvant etter en aksjon der gjengen var involvert; om pengene kan ha blitt stjålet av en av gruppens egne eller om det er en gammel nemesis som spiller et spill med dem.

Olivia Williams er den som kommer nærmest en slags inteigritet som den sarkastiske politikvinnen som trekkes inn i smørja.

Utagerende
Regissør David Ayer, som også har delforfattet manus, prøvde med politifilmen «End of Watch» å bringe en ny, rå og utagerende «realisme» inn i actionfilmen. Forrige gang funket det delvis, men handingens eksesser ødela for den upolerte hverdagsligheten i uttrykket. Slik er det i langt større grad i «Sabotage»,

Det er forsåvidt sympatisk at han ikke vil glatte over det ekstreme og vulgære som vel ofte følger med å velge seg slike yrkesveier, men det kan gå hardt utover båndet mellom publikum og rolle. I «Sabotage» glir folk som tidligere har markert seg som tydelige personligheter, sammen i et svett hele. Alle er like spekulative. Alle er like ekle.