Blodrød Øya-avslutning

Dagens Slayer-utgave har absolutt noe for seg.

Foto: Markus Thorsen
Foto: Markus ThorsenVis mer

ØYA: Med all respekt å melde til trommis Dave Lombardo og nylig avdøde Jeff Hanneman. Det er ingenting som kan erstatte den illsinte og hatefulle lyden av det originale Slayer som jobbet seg frem til å bli et av metalhistoriens mest innflytelsesrike band på siste halvdel av 80-tallet.

Gjengen har levert brukbart både live og på plate de siste 20 årene også, men med fare for å komme med noen ukvemsord i antikrists hus, de siste konsertene jeg så med alle fire originalmedlemmene led kraftig av materialtretthet.

Siden 2007 har det vært noe resignert over Huntington Park-thrasherne som har gjort det ellers så pålitelige bandet noe forutsigbart og aldri noe særlig mer enn helt greit å ta med seg på konsertfronten. Katalogen svikter aldri, men entusiasmen og inspirasjonen har det vært verre med.

Vemod og glede Det er derfor med en blanding av vemod og glede at man kan konstatere at det Slayer som turnerer i dag med Exodus-gitarist Gary Holt og tidligere erstatningstrommis Paul Bostaph i rekkene i alle fall er den mest energiske og vellåtende utgaven av bandet siden 2004 eller der omkring.

Når man i tillegg får se dem i en setting, nemlig -  i Slayer-målestokk - intime Sjøsiden på Øya, ligger det meste til rette for en annerledes og forfriskende opplevelse av verdens beste thrash-band.

La gå da at Tom Araya er hakket mer tilbakelent og introvert enn han var i sine beste år, konserten har også sine dødperioder og publikum er ikke like utagerende som man vanligvis opplever på Slayer-konserter. Men det er en verdighet over seansen som føles annerledes og tiltalende.

Verdig Lyden er tilnærmet perfekt fra «War Ensemble» dundrer ut av PA-en og Paul Bostaph planter basstrommene hardt i mellomgulvet på et kollektivt Sjøsiden-publikum. «Mandatory Suicide», «Postmortem», «Hell Awaits» og ikke minst «Dead Skin Mask» kommer i forbilledelige tapninger. Og når Øya bader i blodrødt lys akkompagnert av dommedagstrommene i «Raining Blood», knitrer det i gåsehuden.

Det er tydelig at både Gary Holt og Paul Bostaph virkelig arbeider hardt for å gjøre ære på sine forgjengere, noe som også smitter over på ankermennene.

Avslutningsvis blir bakteppet byttet ut med den klassiske Heineken-etiketten, hvor påskriften er en hyllest til avdøde Jeff Hanneman. «South of Heaven» og «Angel of Death» kompletterer den drøye time lange konserten og da må man bare konkludere på godt av spillemessige grunner og vondt av nostalgiske årsaker, at bedre enn dette blir Slayer neppe i dagens verden.