Blodroman i buffersonen

Maikel er 22 og har lite annet av jordisk gods enn det han går og står i, pluss råtne tenner og en sterk forkjærlighet for rusmidler av ymse slag.

En dag utfordrer han Suel til duell i fylla, men angrer dagen derpå, og av redsel skyter han Suel i ryggen ved første anledning.

Men i stedet for å havne i kasjotten får Maikel oppmerksomhet, respekt og gaver. Han ordner seg også med to kjærester for variasjonens skyld. Cledir gir ham varme og trygg omsorg, mens Ericas uforutsigelige innfall spriter opp livet i sin alminnelighet og sexlivet i særdeleshet.

Etter drapet på Suel er Maikel plutselig noe og når han treffer en tannlege som sier han kan fikse Maikels tenner mot en gjentjeneste, krysser han linja for godt. «Jeg likte ikke tanken på å måtte drepe en fyr til, men tanna mi verka noe alldeles forjævlig.»

Lakei

Maikel blir de rikes lakei. Han dreper på betalt ordre fra dr. Carvalho, som har mange og mektige bekjente som anser seg og sine forretninger truet av gatas kanonftr. Han inngår også samarbeid med den korrupte politimannen Santana om et vaktselskap som tilbyr beskyttelse etter velprøvd mafiametode. Alt går bra. Maikel har penger, status og venner blant de pene menneskene. Helt til han i tåkete begjær, knugende katolsk skyldfølelse og kjemisk stimulert overmot dreper en totalt uskyldig og finner seg forrådt og forlatt på flukt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Morderen» er en hard og kjapp roman om aksept og hvor langt man er villig til å gå for å oppnå det. Melos språk er ruglete vakkert og flyter uanstrengt mellom dialog, tanker og rent beskrivende partier. Hun viser hva som skjer, men forklarer det ikke og holder således den hemingwayske maksime i hevd.

Hyperrealistisk

Melo skriver seg inn i en hyperrealistisk tradisjon mange foretrekker å kalle absurd for å slippe unna ubehaget ved å godta den.

I «Morderen» kan man spore både Camus' «Den fremmede», Scorseses «Taxi Driver» og de barokt voldelige Harlem-romanene til Chester Himes, en av vårt århundres mest undervurderte og neglisjerte forfattere. Uten Himes ville f.eks. Quentin Tarantino aldri kunne ha nedfelt sine utlegninger om hypervold på film. Det språklige trøkket kan også minne om fjorårets sleeper på norsk, Chimos «Det Lila sa», et urbant brunststykke som burde være pensum for alle som frykter blod, svette og sæd.

«Morderen» er en eitrende forbanna roman som ikke slipper taket så fort den har plantet tennene i leseren, en blodroman om et menneske som lever uten buffersone mellom tanke og handling, den buffersonen som gjør at de fleste av oss ikke blir mordere. Anne Elligers har levert en strålende og saftig norsk oversettelse som ikke feiger på noe plan, og som bidrar til at «Morderen» blir en uforglemmelig leseopplevelse.