OL I SIKKERHET: Etter sigende skal 25.000 politifolk, 8000 utvalgte fra sikkerhetsstyrkene og 20-30.000 soldater sørge for at utøvere og publikum skal få leke i fred disse dagene i februar. En måned før åpningsseremonien er sikkerhetsbudsjettet estimert til nesten 11 milliarder norske kroner, skriver Cathrine Sandnes i lørdagskommentaren. Illustrasjon: Flu Hartberg
OL I SIKKERHET: Etter sigende skal 25.000 politifolk, 8000 utvalgte fra sikkerhetsstyrkene og 20-30.000 soldater sørge for at utøvere og publikum skal få leke i fred disse dagene i februar. En måned før åpningsseremonien er sikkerhetsbudsjettet estimert til nesten 11 milliarder norske kroner, skriver Cathrine Sandnes i lørdagskommentaren. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Blodsmak i munnen

Litt terror må man visst regne med i Russland - enten det er OL eller ei.

Meninger

Når utøverne ankommer Sotsji for å møtes i «fredelig kappestrid», i god sportsånd og i tråd med verdiene i det olympiske charteret, skal de slippe å tenke på noe annet enn seg selv og sine egne prestasjoner. Den gamle kurbyen er forandret til et storslagent samlingspunkt for verdens fremste vintersportsatleter. Som en stat i staten har Sotsji blitt lukket fra omverdenen og åpnet for tv-sendinger: Fra kysten av Svartehavet og inn i landet strekker det seg en sikkerhetssone på hundre kilometer. Den har vært kontrollert i over en måned for å forhindre at demonstranter eller terrorister skal komme seg til OL-byen. På togstasjoner rundt omkring i hele landet er sikkerhetssjekkene blitt like strenge som på flyplasser. Publikum som vil heie under øvelsene må være forhåndsgodkjent og utstyrt med egne OL-pass. I lufta svever droner som skal overvåke arrangementene og, må vi anta, tilskuerne. Etter sigende skal 25 000 politifolk, 8000 utvalgte fra sikkerhetsstyrkene og 20-30 000 soldater sørge for at utøvere og publikum skal få leke i fred disse dagene i februar. En måned før åpningsseremonien er sikkerhetsbudsjettet estimert til nesten 11 milliarder norske kroner.

Det er ikke denne fortellingen om OL vi kommer til å bli servert neste måned. Som mangeårig IOC-medlem Gerhard Heiberg sier: «Det er en balanse om hva som skal formidles av bilder gjennom tv, at ikke bildene bare består av politi og militære med våpen, men viser en fredelig kappestrid». Det er en uttalelse som ville ha vakt oppsikt, kanskje til og med bestyrtelse, om det kom fra en kinesisk idrettsleder. Da ville vi fort ha tenkt at dette var et varsel om sensur, en utidig innblanding i hvordan pressen skal dekke en verdensbegivenhet. Eller, om en russisk statsleder hadde uttalt seg på lignende vis - om «hva som skal formidles av bilder gjennom tv» - ville vi ha tenkt at dette handlet om å polere sitt eget image. Men siden Heiberg er norsk, tenker vi at det bare handler om å presentere rene bilder av ekte glede, sunne verdier og herlige forbilder - som når Therese Johaug passerer målstreken etter kvinnenes 30 kilometer og Aksel Lund Svindal forsvarer OL-gullet sitt i super-g.

Den internasjonale olympiske komité er ikke det minste overrasket over ukens terrorangrep i Russland. Ifølge Heiberg har verken russiske myndigheter eller IOC «trodd det skulle være stille fram mot OL». Tvert i mot, forteller han, «føyer dette seg inn i det bildet vi har av situasjonen i Russland» og de ser ingen grunn til å angre på verken tildelingen eller sikkerhetsvurderinger som er gjort underveis. Med andre ord: Litt terror må man regne med. Men så lenge de holder seg unna Sotsji så er det ikke noe problem for ham.

Heibergs uttalelser viser at beslutningstakerne, verken i den olympiske komité eller i den politiske ledelsen, har tenkt noe annet enn at et OL i dette konfliktfylte området ville være farlig. De siste årene har det vært økte sikkerhetstiltak fra russisk side, med stadig sterkere overvåkning, kontroll og såkalte «forkjøpsaksjoner» mot den muslimske befolkningen IOC har vært forberedt på og informert om at den økte oppmerksomheten mot regionen kunne føre til «beklagelige hendelser» som dette. Det er en kalkulert risiko som både IOC og Putin syns det har vært vel verdt å ta.

Forhåpentlig blir OL i Sotsji et vendepunkt for IOC. Det har vært sagt og skrevet mye - om enn ikke nok - om pengesløseriet og pampeveldet opp gjennom årene. Det mest alvorlige er likevel den tiltakende stormannsgalskapen, hvor idrettsbevegelsen later som om de er et slags FN. En organisasjon som jobber for fred i verden - ikke bare på det symbolske planet hvor atleter erstatter soldater - men også på bakrommene. Som en underlig krysning av selvoppnevnte politikere og næringslivstopper opererer de som aktører i internasjonal storpolitikk - særlig tydelig med tildelingene til Beijing, Sotsji og Rio - samtidig som det nettopp er insisteringen på at de holder på med alt annet enn politikk som gir dem legitimitet.

I så måte er det fortsatt overraskende, men forståelig, at Gerhard Heiberg både mener at han skal kunne bestemme hvilke tv-bilder som skal vises fra Sotsji og hvilke holdninger utøverne skal uttrykke når de først er på plass. Som han sa i sommer, da store deler av verden reagerte med avsky på Russlands anti-homolov: «Det skal ikke finne sted noen som helst form for demonstrasjoner som har politisk tilsnitt, religiøst, rasemessig, farvemessig, seksuell legning og så videre». Man blir det man spiser. Og Heiberg har spist IOC-mat i snart tjue år. Politikk, det er sånt som han og de andre store guttene holder på med. Utøvere som måtte finne på å markere støtte til homofile har derimot ingenting i et OL å gjøre. Når IOC har veiet og funnet en nasjon verdig til å arrangere olympiske leker, så er det ikke opp til utøverne å mene noe som helst om denne nasjonens lovverk eller holdning til menneskerettigheter. La dem som skal tenke få tenke, så de som skal svette kan få svette i fred. Mens vi som sitter hjemme kan få nyte bildene uten å forholde oss til at det finnes en verden hvor «blodsmak i munnen» kan ha en annen, langt mer konkret og ubehagelig, betydning enn den vi har hørt idrettsutøverne snakke om.